Musikkprodusent Øyvind Røsrud:
— Jeg vil ikke høre på noen som er flinke i det hele tatt, det jeg vil høre er følelser som kommer ut av høyttalerne
Av Tonje Halbjørhus
|
Øyvind Røsrud jobber som produsent, tekniker, musiker og låtskriver og holder til i Brageveien Studio på Adamstua i Oslo.
Foto: Marianne Ous
Produsentrollen er kompleks og omfattende, men handler til syvende og sist om å få det beste ut av artisten eller bandet i løpet av den tiden man har i studio.
Øyvind Røsrud jobber som produsent, tekniker, musiker og låtskriver.
Han har produsert anerkjente plater for artister som Frida Ånnevik, Louien, Jens Carelius og Hanne Kolstø. Men uten interesse for noter og musikkteori tenkte han ikke på en karriere innenfor musikkbransjen som helt opplagt, akkurat.
Og en pianolærer på barneskolen holdt nesten på å ta knekken på musikkgleden.
— Jeg hata det! Fikk ikke lov til å spille noe kult. Jeg hadde en sånn grusom lærer som sikkert var åttitre år gammel og som skulle ha meg til å spille Bach da jeg var ti, liksom. For det første så klarte jeg det ikke, for det andre så kunne jeg ikke noter. Så allerede da skjønte jeg at dette ikke var min vei inn i musikken.
Redningen var at han også forstod det viktigste av alt, nemlig at han kunne bruke gehøret sitt. Da kom også gitaren inn i bildet, som er det instrumentet han spiller mest i dag.
— I stedet for å spille Bach på pianoundervisninga lagde jeg min egen musikk. Jeg kunne heller bruke ørene, og jeg skjønte at man kan jo egentlig spille alle låter i hele verden hvis man bare bruker power chords på gitar, altså bare kvinter.
Late bloomer
Øyvind måtte gå noen runder med seg selv for å bli kvitt en iboende skam over å ikke kunne teorien. Men han falt alltid tilbake på oppfatningen om at det er mange måter å jobbe med musikk på, og turte etterhvert å lage seg en plass i bransjen.
I tjueåra spilte han i band og studerte på Blindern, og da han nærma seg tretti fikk han sine første betalte produsentjobber.
— Ambisjonene mine var at bandet jeg spilte i skulle kicke og bli stort, men så har jeg jo skjønt at det er helt umulig - heldigvis. Nå ser jeg på det å spille gigs som en hobby, det er ikke der pengene kommer inn. Og da er det så mye gøyere å holde på med musikk.
Han forteller at erfaringen som utøvende musiker blir viktigere og viktigere uavhengig om det dreier seg om å lage noe på gitaren for seg selv, eller om det er å bidra med riff og akkorder i en bandsituasjon. Det handler om å finne en balanse mellom flere ting.
— Jeg tror ikke jeg hadde hatt det noe bra i det hele tatt med å bare jobbe i studio og mikse.
På spørsmål om han liker å stå på scenen svarer han raskt «ja»!
— Men jeg er en late bloomer, det er sånn som jeg har blitt komfortabel med nå de siste åra. Jeg måtte bli førti før jeg hadde et sånt crowdsurfing moment, ler han.
Å vite når det er bra
Et produsentsamarbeid begynner gjerne med en enkel demo fra bandet, tatt opp med en iPhone på en øving.
— Jeg synes det er kjempegøy å høre på demoer, det råe uttrykket. Jeg skriver ned umiddelbare ideer og hva jeg assosierer med låta.
Det er ganske vanlig at artisten eller bandet selv vil bidra med innspill i en session, og skillet mellom å være produsent eller co-produsent kan være vanskelig å definere. Det viktigste er å ha praten på forhånd og kommunisere hvordan man skal gjøre det.
Arbeidsoppgavene til en produsent utarter seg ulikt fra prosjekt til prosjekt.
— Noen ganger kan jobben min som produsent bare være å komme med en bekreftelse på at det bandet holder på med er bra. Og så er det helt forskjellig å jobbe med en soloartist som jobber elektronisk, og å jobbe med et band i studio. Med et band går jobben ut på å sette opp mikker og finne soundet og estetikken som de er på jakt etter. Hjelpe dem med alle de millioner av valg man skal ta for å komme dit.
Ikke minst skal produsenten vite når man skal pushe og når man skal stoppe på antall takes. Vite når det er bra.
— Det er det jeg synes er gøyest, og den største grunnen til at folk trenger en produsent. Å vite når ting er ferdig, vurdere når man skal si stopp og ikke pushe noe mer.
Perfekt uperfekt
Ifølge Øyvind er kunsten å ikke dvele for lenge ved detaljene.
— Jeg liker å si at jeg ikke er perfeksjonist. Det er det minst interessante jeg vet om når det gjelder musikk, jeg vil ikke høre på noen som er flinke i det hele tatt, det jeg vil høre er følelser som kommer ut av høytalerne. Men hvis du hadde tatt meg i en dårlig stund aleine når jeg sitter og jobber med et eller annet, så er jeg perfeksjonist jeg også. Kommer ikke helt unna det. Men jeg tror jeg er veldig god på å fortelle andre at de ikke skal være det, sier han selvironisk.
Det er heller ikke det tekniske utstyret som er avgjørende.
— Teknikk er egentlig ganske kjedelig. Jeg har aldri likt det, det er ikke der man skal være genial. Det å kunne kjenne på stemninga i rommet er så sinnssykt viktig hvis man er produsent eller tekniker. Hvis man hører et band sitte og spille sammen, da hører man det når noe løsner. Hvis man da går inn i innspillingsrommet og begynner å flytte på mikrofoner eller stille om på ting, da risikerer man å ødelegge hele pakka. Når det er sagt har jeg enorm respekt for gode teknikere og elsker å høre på folk nerde på rørforsterkere eller mikrofoner. Så lenge jeg først og fremst kan lytte til disse samtalene.
Kriterier for gode samarbeid
Det er noen grunnleggende ting som må på plass for at Øyvind skal takke ja til en produsentjobb. Han nevner den klassiske «frilanstrekanten» der minst to av tre faktorer må klaffe:
Prosjektet må gi økonomisk gevinst, være karrierefremmende, og/eller kunstnerisk utviklende.
— Det er det BI-aktige svaret, da. Hehe. Men det er jo noe i det, det handler om grensesetting og tidsbruk og alle de kjedelige tingene som blir litt lettere å snakke om når man blir eldre. Det er så mye morsommere å jobbe med et prosjekt når alle vet hva man skal forholde seg til. Hvor mange dager man skal jobbe, hva det koster og så videre.
Sjangere og musikkstiler er han derimot ikke spesielt opptatt av, det handler først og fremst om menneskene. Om å jobbe med interessante folk.
— Det jeg er mest stolt av i karrieren er å få til lengre samarbeid med folk som jeg blir veldig glad i og som blir noen av mine aller beste venner.
Drivkraft
Det som inspirerer Øyvind aller mest er å jobbe med ydmyke artister som uavhengig av hva de har gjort og fått til tidligere stiller med blanke ark på et nytt plateprosjekt. Som har en naiv tilnærming til prosjektet, i positiv forstand, og som er motiverte. På tross av at de kanskje er erfarne i bransjen og har gjort stor suksess.
— Jeg vil jo egentlig bare jobbe med folk som har en sånn type innstilling fordi de blir ikke bitre. Da blir ikke jeg bitter heller.
For Øyvind ble øvingslokalet det trygge og fete stedet i oppveksten, hvor han var en del av en gjeng og kjente på mestringsfølelse. Det var sånn drivkraften for musikk vokste frem.
— Jeg var ikke noe spesielt kul på ungdomsskolen på en måte, men jeg fikk innpass i en bandgjeng fordi jeg kunne spille «Basket Case» av Green Day på gitar og synge samtidig. Og noen fra den gjengen er fortsatt mine beste venner. Plutselig følte jeg meg 80% kulere enn jeg hadde gjort dagen før.
Spoler vi frem til i dag er drivkraften forankra i det å skape.
— Jeg kan fortsatt få fullstendig kick av å sitte i sofaen med gitaren og se på fotball uten lyd og komme på noe jeg synes er fint. Følelsen av å skape noe, enten om det er i studio med et band, eller å produsere et vokaltake med en artist. Man kjenner det i hele kroppen, det har ingenting med intellekt eller perfeksjonisme eller noen sånne ting å gjøre, det er en ren følelse, en kroppslig opplevelse. Det er det som er drivkraften, å få lov til å oppleve dette gang på gang!
