Folkemusikken finner nye veier

Anders Sundsteigen Hana er kjent fra eksperimentell støyrock, improvisasjonsmusikk og sjangeroverskridende prosjekter. Men i 2017 oppdaget han en utgivelse som fikk ham til å revurdere hele sitt syn på norsk folkemusikk.

— Jeg hadde levd mesteparten av livet uten folkemusikk, så kom jeg over «Skjoldmøyslaget» av Torleiv H. og Hallvard T. Bjørgum. Der spiller de noen slåtter som går under betegnelsen «rammeslåtter» som går på gorrlaus felestille. Disse slåttene var så mystiske og fengende at jeg måtte kaste alt jeg trodde jeg visste om norsk folkemusikk på sjøen.

— Det satte i gang en voldsom interesse, forteller han.

I dagens folkemusikkbølge snakkes det mye om autentisitet, men Hana stiller seg spørrende til begrepet.

— Jo mer jeg dykker inn i dette, jo mindre vet jeg hva autentisitet egentlig er.

For ham handler det mer om fellesskap og alternative musikalske uttrykk enn om en bestemt «ekte» lyd.

— Jeg tror mange trekkes mot folkemusikken fordi den står utenfor det kommersielle. Du er ikke en del av et individualistisk løp – du er i et fellesskap hvor man samles rundt en uttrykksform som har blitt utvikla og forma gjennom generasjoner, i hundrevis av år. Det er en veldig spesiell følelse å få lov å være med på. Det er kanskje dét som oppleves som autentisk.

Et plateselskap for den rå folkemusikken

KRETS er et samarbeid mellom Kristian Kallevik, mannen bak Fysisk format og platebutikken Tiger, og musikerene Olav Christer Rossebø og Anders Sundsteigen Hana. En grunn idé er å ta med noe av tilnærmingen man har hatt på folkemusikk i konsertserien Gorrlaus i Stavanger.

Der har de, ifølge Sundsteigen Hana, måtte bygge opp folkemusikken fra grunnen av, fordi man i Stavanger har hatt utrolig lite eksponering for tradisjonsmusikk.

— Her har man erfart at den rå, utemma varianten slår veldig bra an. Og vi i KRETS tenker kanskje at vi kan prøve å ha en lignende tilnærming som plateselskap.

En annen motivasjon er at det fremdeles er for få som gir ut norsk folkemusikk i forhold til hvor mye interessant det er som skjer. Det er utrolig mange gode og interessante utøvere om dagen, mener Sundsteigen Hana.

— Jeg oppdaget denne musikken sent, og jeg tror mange med lignende bakgrunn kunne digget dette om de bare ble eksponert for det, sier han.

Hvordan skal et nytt plateselskap distribuere folkemusikk i 2025? Hana er klar på at fysisk format er viktig.

— Vi vil gjerne fokusere på fysiske utgivelser, fordi vi da kan legge ved bakgrunnsstoff. Men økonomien spiller inn, så vi må vurdere utgivelse for utgivelse.

Når det kommer til strømming, har han sterke meninger.

— Jeg er egentlig motstander av strømming. Spotify gir utøverne minimalt, og det virker som om de helst vil erstatte oss med KI-generert musikk. Samtidig investerer de penger i utvikling av militær KI, som jo er helt forferdelig. Så jeg tenker, for å si det på godt norsk: «Fuck det, steng av og hør på fysiske utgivelser og støtt artistene direkte.»

Likevel ser han en viss verdi i digitale plattformer som Bandcamp, som gir mer penger til artistene. Strømming kan dessuten være en god måte å oppdage ny musikk på.

— Baksiden igjen er at strømming ofte går hånd i hånd med scrolling og overforbruk, og at man ikke har konsentrasjon eller tid til fordypning. Men folkemusikken krever tid. Å lære seg et nytt språk er en veldig omfattende prosess med få snarveier.

For Hana handler det ikke bare om å gi ut musikken, men også om hvordan den presenteres og oppleves. I Oslo har Tuvas Blodklubb vist at hardingfele og nattklubb fungerer utmerket sammen, mens Gorrlaus i Stavanger har bygget opp et miljø for levende folkemusikk.

— Tuva (Syvertsen, journ.anm.) har gått i bresjen. Hun sa bare: «Hva om vi har solo hardingfele, langeleik eller slåttetralling på nattklubb, slik de hadde i gamle dager?» Og så funker det steinbra!

Bergen har fulgt opp med Klubb Komle, og Hana mener dette viser at folkemusikken ikke trenger å pakkes inn for å nå et nytt publikum.

— Dette er noe vi har gjort i tusen år – hvorfor kan vi ikke bare fortsette?

Men selv om folkemusikken har funnet nye scener, er det få som satser på å dokumentere og utgi den. Hana mener det må komme mer innenfra – folkemusikerne og miljøene må selv ta ansvar for å synliggjøre musikken.

— Vi kan ikke stole på at noen andre enn oss forvalter denne musikken. Det er i den norske stats interesse, ikke Spotifys.

Han mener støtteordninger er avgjørende, men at det også trengs mer synlighet og nye innfallsvinkler.

— Kanskje flere aktører bør trekkes inn i festivaler som Folkelarm, med en annen vinkling. Det er viktig at dette eksisterer utenfor det kommersielle landskapet.