— Jeg har alltid vært sånn at når jeg er på fest så vil jeg aldri dra hjem. Alkoholen gjør noe med meg

Vi har snakket med Dagenborg (27) om alkoholismen og livet etterpå. Og forskjellen på å jobbe i musikkbransjen før og etter.

— Det hadde vært veldig mye røde flagg. Hele dashbordet lyste opp med symboler og alt, holdt jeg på å si. Men jeg har alltid visst at jeg drakk ganske mye, forteller Espen åpenhjertig.

Han beskriver opplevelsen som et tøft møte med seg selv.

— Til tross for min selvmedlidenhet og miserable tilstand, er musikk det jeg har klart å ha gående. I jobbsammenheng (utenfor musikken, journ.anm) var jeg ubrukelig. Kom for sent, eller møtte ikke opp i det hele tatt. Jeg var på et tiltaksprogram med NAV i Alta, og da hadde jeg en sjef som sa at da han var ung så var det ingen som var deprimerte, og alt sånt der. Det var et faktum at jeg hadde depresjon og angst, men det ble også forsterket av alkoholforbruket mitt.

Etter bare noen uker som rusfri var det meste av angsten borte, men da kom også en trist erkjennelse.

— Jeg innså at jeg har hatt det forferdelig i hele mitt voksne liv. Det er min egen feil, jeg har drukket for mye. Men jeg trodde jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre for å kunne leve med de problemene jeg hadde. Det viste seg i stedet at problemene jeg hadde primært kom av alkoholismen.

Har fått mye støtte

Vi lurer på hvordan han nå, i rusfri tilstand, manøvrerer i musikkbransjen. Han forteller at det hjelper mye å være med i et fellesskap.

— Det er jo vedlikeholdsarbeid hele greien, og det å innse konsekvensene. Det som ofte blir sagt er at man må nå en bunn før man kan slutte å drikke. Og det er mange bunner, det er mye galt som kan skje. Og den siste bunnen er jo at du dør. Jeg har innsett at det er veldig mange som drikker seg ihjel. Det blir ikke pratet nok om. Det er et problem, et veldig stort problem.

Han forteller at en del av diagnosen hans er at han har mye sterke følelser. Alt fra sjalusi til sinne.

— Jeg har egentlig jobbet vekk mye av sinnet mitt og heller forsøkt å kjenne på de følelsene jeg egentlig føler, fordi sinnet er jo en forsvarsmekanisme. Min gave i livet er at jeg har veldig mye gode venner og familie, som er viktig for meg. Som holder meg på plass.

Søker du støtte fra venner og familie når du skal ut og spille konsert? Er det noen som er med deg og passer på at du ikke blir eksponert for alkohol, eller er det kun egen viljestyrke og fellesskapet du lener deg på?

— Det er ren viljestyrke. Jeg er veldig heldig fordi jeg ikke sliter med at folk drikker foran meg, og de arenaene her er jo ofte fylt med det. Jeg spilte min første konsert edru to uker inn i edruskapet mitt. Da spilte vi på UFFA, som er litt som Blitz bare i Trondheim, da fikk vi betalt i to sekspakninger med pils og under konserten sto en fyr og røyka fryktelig sterk røyk rett i fjeset mitt. Det var bisart. Men jeg måtte eksponere meg for sånne ting. Jeg kan ikke drive og gjemme meg bort, for jeg elsker jo å dra på konserter.

Han sier det har gått fint å spille konserter igjen.

— Jeg har fått mye støtte for å være edru. Og dem jeg spiller i band med er nære venner. Jeg har egentlig bare gode venner. Alle jeg blir kjent med er gode venner. Jeg forstår ikke hvordan folk får dårlige venner. Jeg har så mye støtte rundt meg. Og forståelse.

For Espen ble alkohol det som kom først. Selv om han hadde noe viktig han skulle gjøre dagen etter, endte han opp med å drikke kvelden før og ødelegge for seg selv.

Han tror det er mange som sliter med alkohol, uten nødvendigvis å være klar over det selv.

— Jeg er 27 år, og det er litt rart å gå rundt og være 27 år og si at man er alkoholiker. For hvis man lukker igjen øynene og ser for seg en alkoholiker så ser man en seksti år gammel mann som ligger på en benk i en park. Men det er ikke sånn! Jeg tror det er ekstremt mange som sliter med det, men de vet ikke selv at de sliter med det.

Er det noe du mener bransjen, for eksempel konsertarrangører eller managements, kan gjøre for å legge til rette for bedre rusvaner blant artister?

— Det er et vanskelig spørsmål å svare på, fordi hele kulturbransjen er jo preget av alkohol. Jeg har vært på en del backstager i mitt liv og det er jo alltid alkohol der. Det er veldig få musikere jeg møter som er edru under og etter konserter. Og selv nå ser jeg det ikke som en negativ ting at folk tar seg en øl under konsert.

Misliker romantiseringen av turnélivet

Espen forteller at alkoholen har hjulpet på nervene i forbindelse med konsertopptredener. Som vokalist har han blitt mer avslappet både mentalt og i muskulaturen når han har drukket.

Men han misliker romantiseringen rundt alkohol og turnélivet.

— Jeg vet ikke hvordan en arrangør kan tilrettelegge her. Arrangører kjenner jo ofte ikke folka som spiller, så de vet jo ikke om artistene har et vanskelig forhold til alkohol. Ikke før de kommer ut av det og har lyst til å prate om det, som i mitt tilfelle.

Han forteller at han har møtt flere av de største artistene som har holdt på lenge her til lands, og at det virker som om «livet har vært en fest».

— Det er den romantiseringen jeg ikke liker. Det er et problem. Det synes jeg også er skummelt, for jeg har vært der før: «Tøft! Konserter, turné og ruse meg på det ene og det andre». Det høres jo fryktelig spennende ut når du hører om det, men jeg tror det er vanskelig å være i situasjonen over lang tid.