Innsiktsarbeid (2024-2025): Muligheter og barrierer for samarbeid mellom eiendom, kommune og musikknæring
Vi spurte om midlertidige lokaler. Svarene handlet om noe annet
Av Trond Moe-Larsen
|MI-RAP
Musikkmiljøene trenger plass i byen, eiendomsutviklerne vil ha levende byrom, og kommunen vil ha begge deler. Hvorfor finner de ikke sammen? Musikkontoret MØST, i samarbeid med Halogen, gjennomførte rundt 30 intervjuer for å finne ut av det. Her det vi lærte.
Oslo vokser. Der det før var lagerbygg og bakgårder, blir det leiligheter og kontorer. Øvingslokaler, studioer og små scener forsvinner én etter én. Folk i bransjen snakker om «musikerflukt» og frykter «boligørkener» uten byliv. Samtidig står andre bygg tomme i årevis mens de venter på regulering, finansiering eller riving.
Det ser ut som et åpenbart match: musikkmiljøer som trenger plass, og eiere med lokaler som står ubrukt. Derfor startet vi med dette spørsmålet:
Hvordan kan eiendomsbransjen og musikkbransjen finne sammen og skape grobunn for et levende musikkmiljø i Oslo?
Slik jobbet vi
-
Vi startet med et aktørkart basert på en såkalt salience-modell. Den sorterer aktører etter tre egenskaper: makt (innflytelse over beslutninger og ressurser), legitimitet (en reell rolle i kultur- og byutvikling) og hast (hvor presserende behovene deres er). De som har alle tre, er kjernen du ikke kan klare deg uten. Typisk har utviklere mye makt, kommunale aktører har høy legitimitet, og grasrota og de kulturelle entreprenørene kjenner mest på hasten. Kartet hjalp oss å velge hvem vi skulle snakke med i musikkmiljøene, eiendomsbransjen, politikken og kommunen, blant dem Aspelin Ramm og Oxer Eiendom.
-
Planen var å samle aktørene i et verksted tidlig, men vi så raskt at det var lett å bygge tillit i en samtale på tomannshånd. Der fikk vi ærlige svar. Fra januar til mars 2025 tok vi derfor rundt 30 intervjuer og samtaler. Verkstedet flyttet vi til slutten av prosessen. Intervjuene var semistrukturerte med en fast spørsmålsguide som gikk fra det åpne til det konkrete.
-
Alle samtalene ble dokumentert med notater. Notatene ble til gule lapper på whiteboard og i Miro. Vi sorterte og grupperte til mønstrene ble tydelige: Samtalene handlet mindre om lokaler og mer om relasjoner. Til slutt kokte vi alt ned til ett innsiktskart på A3, «Et levende MusikkOslo». Det bygger utelukkende på intervjuene og samtalene.
-
Kartet ble videre brukt i et verksted med folk fra alle tre gruppene. Halogen utviklet det til et samtaleverktøy, en slags kortspill, med aktørkort som for eksempel uavhengig musiker, langsiktig byutvikler og politisk rådgiver. I tillegg kom tre konkrete scenarioer: nytt byområde, ledig bygg og ny bruk. Verktøyet er siden brukt i paneler og verksteder, blant annet i Østfold.
Samtalen flyttet seg
Fra desember 2024 til mai 2025 jobbet Musikkontoret MØST sammen med tjenestedesignbyrået Halogen for å forstå hva som skjer når musikk, eiendom og kommune skal samarbeide. Vi snakket med ulike aktører innenfor eiendomsbransjen, kommunen og musikknæringen, og vi startet samtalene med utgangspunkt i midlertidighet, og barrierer og muligheter knyttet til det.
Svarene vi fikk gjorde at samtalene fort dreide seg mot ulike tidsperspektiver og verdi.
Gang på gang kom samtalene tilbake til de samme spørsmålene. Hvem er vi for hverandre? Hva trenger vi fra de andre? Hva kan vi egentlig gi dem? Og hvorfor er det så vanskelig å få øye på?
Barrierene handler også mye om at aktørene ikke kjenner hverandre, ikke forstår hverandres behov og ikke har prosesser som passer sammen.
— «Verdiskaping skjer i enkeltbygg, men gir verdi på områdenivå.» —– Fra intervju med en av eiendomsutviklerne
Innsiktskartet: Hvem trenger hva?
Innsiktskartet trekker ut essensen av det vi lærte i samtalene på én side. Det viser de tre aktørgruppene, hva hver av dem trenger (verdibehov) og hva de kan bidra med (verdibidrag).
Verdibehov og verdibidrag
| Trenger | Kan bidra med | |
| Musikknæringen | Areal og kvadratmeter · Forutsigbarhet og frihet · Politisk støtte · Reell medvirkning i utviklingsprosesser | Byliv, mangfold og kreativitet · Verdi utover det økonomiske · Sosial infrastruktur som styrker identitet, trygghet og livskvalitet |
| Eiendomsutviklerne | Tydelige businesscaser · Stabil og forutsigbar bruk · Lydtilpasning · Positiv effekt på nærområdet · Regulatorisk fleksibilitet · Godt omdømme | Kvadratmeter og fornyelse · Kapital · Tilrettelegging for byliv · Innsats for attraktive og trygge områder |
| Kommunen | Tydelige prosjekter som passer saksbehandlingen · Måloppnåelse i samfunnsdelen av kommuneplanen · Bærekraftig byliv og sosial infrastruktur · Samarbeid om midlertidig og fleksibel bruk | Kan åpne arealer · Kan støtte kreativ virksomhet · Nøkkelrolle i å løfte byliv og kulturelt mangfold |
Aktørene
-
Musikknæringen er både kulturuttrykk og næring, og består mest av små aktører som driver for seg selv. De får mye ut av lite, men har sjelden kapasitet til å forhandle fram gode rammer alene. Kommunen og utviklerne møter dem dessuten sjelden med prosesser som passer. For å bevare både frihet og stabilitet trenger næringen rom for å vokse fram, både midlertidig og over tid. Bedre organisering kan gi mer påvirkningskraft.
-
Eiendomsutviklere er ingen ensartet gruppe. Noen utvikler langsiktig og vil bygge levende byrom. Andre er mest opptatt av rask avkastning. Musikk og kultur gir ikke samme økonomiske gevinst som annen næring, så det krever bevisste utviklere som ser verdien i mer enn leieinntekter. Mange bygg kunne vært brukt midlertidig, men både eiere og kommune savner forutsigbarhet. Én og én har utviklerne sjelden tid eller innsikt til å ivareta kulturens behov. De store aktørene, og de som organiserer seg, har bedre forutsetninger.
-
Kommunen anerkjenner at musikk og kultur er viktig for byen. Men ansvaret for arealer, rammer og støtte er spredt på mange etater og nivåer. En saksbehandler kan sjelden endre rammene alene, selv om hen ønsker det. Kommunen forvalter mye areal, men prosessene er ofte rigide og tidkrevende. Hvis kommunen ser seg selv som del av et fellesskap med de andre aktørene, kan den i større grad bruke kreftene som allerede finnes i byen.
Fem ting vi lærte
1. Vi er utilgjengelige for hverandre Mange i eiendomsbransjen vil samarbeide mer med musikkbransjen. Politikerne vil ha et levende kulturliv. Og musikkbransjen trenger rom. Likevel kjenner aktørene hverandre for dårlig. Når de først møtes, er det ofte tilfeldig og avhengig av enkeltpersoner, og det finnes ingen fast møteplass. For musikkmiljøene kan også veien inn i politikken være ukjent.
— «Flere av oss forstår at det er verdifullt for oss, men få kjenner miljøene eller hvordan man kommer i kontakt.» —– Eiendomsutvikler
— «Vi visste ikke hva et skriftlig innspill til familie- og kulturkomiteen var for noe, for sju måneder siden.» —– Musikkprodusent
2. Verdien må vises, ikke bare sies Alle anerkjenner at musikk skaper verdi i byutviklingen, men ingen vet helt hvordan den skal måles. Verdi er ikke bare kroner per kvadratmeter. Det er også byliv, identitet og innflytelse. Det finnes for få eksempler og ingen oppskrift. Løsningen er å vise det i praksis, gjennom avgrensede testprosjekter der verdien blir synlig for alle. Og musikkmiljøene må selv bli flinkere til å vise hva de bidrar med.
— «Musikkaktører må evne å sette seg selv inn i en næringskjede.» —– Fra intervjuene
3. Fellesskap gir handlingsrom. Aktørene er svært ulike i makt, penger, tid og organisering. En musiker eller et lite selskap alene har lite å forhandle med. Et musikkfellesskap, eller et samarbeid rundt et helt område, har mer. En by trenger dessuten steder der musikk blir produsert, ikke bare steder der den blir konsumert. Næringsklynger kan være én vei dit.
4. Vi lever på ulike klokker. En uavhengig musiker planlegger noen få år fram i tid. En politisk rådgiver tenker i valgperioder. En langsiktig byutvikler tenker i tiår. Når tidshorisontene er så ulike, er det ikke rart at aktørene snakker forbi hverandre. Midlertidige prosjekter kan bygge bro, særlig hvis de ses som trinn mot et felles mål og en vei fra midlertidig til permanent aktivitet. Utfordringen er at testing og justering kan føles som det motsatte av den forutsigbarheten både utviklere og kommune ønsker seg.
5. Det levende frykter det formelle, og omvendt. Det som er kunstnerisk og i stadig endring, møter regler og systemer som blir stadig strengere. Målkrav, fragmenterte etater, streng lovtolkning og lav kapasitet gjør det krevende for kommunen å møte musikkmiljøene der de er. Og frykten går begge veier.
— «Holdningen er: Slipp ikke kulturen inn, du blir aldri kvitt dem!» —– Politiker
Barrierer: Dette står i veien
-
Aktørene kjenner hverandre for dårlig, og relasjonene er personavhengige.
-
Utviklere frykter at midlertidige leietakere blir vanskelige å få ut. Kommunen frykter å miste kontroll. Musikkmiljøene frykter å bli skjøvet ut.
-
Plan- og bygningsloven og saksbehandlingen er laget for lineær utvikling, ikke for dynamiske prosesser.
-
Krav til lydisolering og sikkerhet gjør prosjekter dyre, og kultur konkurrerer dårlig med kontor og bolig.
-
Musikkens verdi for trygghet, identitet og attraktivitet er dårlig dokumentert.
Muliggjørere: dette kan hjelpe
-
Alle tre aktørgruppene ønsker i utgangspunktet å samarbeide mer.
-
Vulkan og Hovinbyen viser at samarbeid kan lykkes.
-
Piloter bygger tillit uten store investeringer.
-
Det skjer endringer i retning av mer dynamisk tenkning.
-
Bevisste koblinger og møteplasser gjør samarbeidet mindre personavhengig.
Om Spaces & Places
Spaces & Places er en pilot i EU-prosjektet MI-RAP (Interreg Baltic Sea Region, 2023–2026), ledet av Musikkontoret MØST i samarbeid med tjenestedesignbyrået Halogen. Piloten ble medfinansiert av Oslo kommune. Innsiktsarbeidet besto av rundt 30 intervjuer og samtaler fra januar til mars 2025, og en workshop 30. april 2025.