Moillrocks metode:
— Vår motivasjon har hele tiden vært å spille musikk vi synes er «peise rå»
Av Petter Johansen Skipperø
|
Moillrock på Sentrum Scene i Oslo – fra venstre: Rikart Jensen, Jens Petter Skog og Simen Fosse. Konserten i februar 2025 var utsolgt.
Foto: Simen Felix Omland/sTred
Moillrock fra Honningsvåg er bandet du sjelden hører på radio, men som likevel selger ut store scener, peiser på med merch og har skapt et helt eget fellesskap.
Nøkkelen ligger ikke i en nøye planlagt strategi for sosiale medier, men i et univers så tydelig at fansen kjenner hverandre på gata. Medgrunnlegger Simen Fosse forteller hvordan det ble til – og hvorfor de fortsatt gjør alt på sin egen måte.
Før noen snakket om strategi eller målgrupper, handlet Moillrock om å lage musikk de selv fikk energi av. Ambisjonene var ikke små, men de pekte først innover mot musikken før de pekte utover mot markedet. Den prioriteringen står de fortsatt for.
— Egentlig tror jeg vi aldri har gått aktivt inn for å «satse», sier Fosse.
Han startet Moillrock sammen med gitarist Rikart Jensen i 2007 – med en helt annen besetning enn i dag.
— Det å satse var et begrep vi hørte om da vi startet. Gjerne fra de som drev med popmusikk, for de skulle livnære seg av trender og bli spilt på radio. Vår motivasjon har hele tiden vært å spille musikk vi synes er peise rå, og holde kontinuitet for å se egen progresjon og hvordan ting endrer seg over årene. Vi har ikke store guidelines på hva som er lov og ikke. Vi lagde det vi ville lage, og det gjør vi ennå.
De første årene ble også et lite eksperiment om hva som skjer når du forsøker å dytte musikk på folk. Erfaringen var relativt kort og lærerik: Det som føles påtvunget, blir sjelden stående igjen hos folk.
— Vi prøvde å presse musikken som faen på Nettby og MySpace. Heldigvis fant vi fort ut at å presse musikk på folk var en dårlig idé. Siden har vi delt sangene på våre egne profiler og latt lyttingen være frivillig.
Et tydelig skifte skjedde rundt 2016 og 2017. Da spisset bandet lydbildet og tematikken.
— Rundt de årene ble vi mer bevisste på både musikken og det tekst-tematiske, og etter det tok det av. Mange smarte hoder mener vi bare skriver om kjerringer, sigaretter, fester og penger, og de kunne ikke hatt mer rett. Men vi synes det er artig.
Et språk som samler
Identitet og egenart er ikke bare egne referanser og merch. Det er små tegn som gjør at folk kjenner igjen sin gjeng. Moillrock har dyrket dette uformelt gjennom mange år, og det har gitt dem både en tone og en visuell profil som lever sitt eget liv ute blant folk, spesielt da med t-skjorter, hatter og figurer.
— Universet med merch er bygd på litt flaks, forteller Fosse.
Han forklarer at han møtte Une Tjønnås på Høyskolen Kristiania. Hun hadde tegnet en kointepellar som spiste en båt. En kointepellar er en type fisk. «Den måtte på en t-skjorte», tenkte Fosse.
Han sier det tidlig var prestisje i Honningsvåg å kjøpe Moillrock-merch og å samle på t-skjortene.
— Og vi er helt jævlig skamløse på å selge merch. Tidlig taktikk på små scener: De som kommer uten merch, skal føle at de må ha merch.
Når estetikk og humor sitter, kan du begynne å eksperimentere litt, uten at man mister seg selv eller bandets sjarm. Samarbeidet med Artmazigh ble et slikt skifte, ifølge Fosse.
Plutselig var avstanden kort fra en skrullete idé til en ferdig figur som folk tok eierskap til.
— Med Artmazigh kunne jeg bare sende ei melding: «Can you make a flying salmon in a mecha suit?» Én dag senere var skissen klar. Vi har sett artwork fra Iron Maiden og Dream Theater. Dette skulle være vårt uttrykk, noe vi skjønte med en gang.
Og når symbolene først lever, oppstår de sosiale kodene av seg selv. En t-skjorte er ikke bare en t-skjorte, det er en slags hilsen mellom folk som ikke kjenner hverandre.
— Nå er merchen blitt et fellesskap. Ser du noen med Moillrock-skjorte i Oslo, er det helt greit å invitere personen på nachspiel. Det går mest sannsynlig bra, enn så lenge, smiler han lurt.
Merchbordet på Youngs i Oslo. Hos Moillrock er t-skjortene like mye fellesskap som inntekt – og alle skal helst gå hjem med noe nytt.
Foto: Simen Felix Omland/sTred
Mindre sosiale medier og mer stemme
Det er lett å tro at alt står og faller på sosiale medier, og hvilke tidspunkt man publiserer på. Moillrock mener det er feil tankegang: Når du har en tydelig stemme, bærer den hvilken som helst regel for å poste.
Det gir en ro til å jobbe, og mindre dårlig samvittighet mellom publiseringene.
– Vi har ingen plan. Det går i rykk og napp. Mye skriver jeg mens jeg sitter på do, eller når jeg får en idé. Det som funker dårligst er når de som er proffe ber oss publisere noe til et gitt tidspunkt: Legg ut tirsdag klokka drit, ikke lørdag kveld.
— Det har faen ingenting å si! Hvis folk har lyst til å lese hva vi skriver, så leser de det. Samme som musikken, mener Fosse.
Poenget er ikke å være uforutsigbar for sin egen del, men å la publiseringen komme fra samme sted som musikken og humoren. Da tåler både feed og folk at det postes ujevnt, for intensjonen er ganske tydelig.
Fansen som motor
Ordet fanbase kan høres litt teknisk ut. Hos Moillrock betyr det å ha folk du kan prate med før og etter konsert, som reiser for å møtes, og som etter hvert drar andre med seg.
Det er slik en kjerne blir til.
— Moillrock er 100 prosent bygd opp av fansen. Vi har tenkt fra start at folk bruker tid og penger på å komme, da skal vi levere. Og vi har alltid solgt konserten som et møtepunkt for oss selv, venner og folk fra Honningsvåg. Når folk ble oppriktig glad i musikken, spredde det seg organisk.
Noen ganger handler det også om å få vennene dine til å satse alt sammen med deg. Den typen løft har blitt en tydelig del av bandets historie.
— Uten han Mads, Morten og Matta og de andre syke som brukte 30.000 kroner på ei Oslo-helg for å være med på at vi skulle selge ut Youngs, hadde vi aldri vært i nærheten en gang.
Morten Løkke Granaas og Mads Flæthe Granaas har lenge vært fans av Moillrock.
— Moillrock er ikke bare et band, det er et fellesskap. De får alle til å føle seg som en del av gjengen, forteller Løkke Granaas.
Han sier at bandet representerer Finnmark og Norge på sitt aller beste. Flæthe Granaas er enig, men forklarer bandet på en måte som er litt mer nordnorsk:
— De er peise sprengt. De peiser på. De har peise bra show. De har peise gode tekster. Enkelt og greit peise bra, legger han til.
Henry Fagerhaug Larsen crowdsurfer under Moillrock-konserten på Youngs. Scenen er kanskje liten, men fellesskapet er stort.
Foto: Simen Felix Omland/sTred
Færre konserter
Moillrock spiller ikke hele tiden. Delvis fordi livet krever sitt, delvis fordi de ønsker at hvert møte skal føles som en stor begivenhet. Resultatet er en etterspørsel som vokser av mangel, og en sceneopplevelse som ikke vannes ut.
— Vi er begrenset av livet: Lysjobb for store artister, lærer, lege, og jeg er tradwife og kulturskrulle. Fem småsneiper og en katt i bandet krever sitt.
— Vi fant tidlig ut at 150 konserter hvert år er ikke livet vi vil ha. I 2026 skal vi spille tre konserter. Vil du se Moillrock da, er det begrenset valg.
Økonomien blir enklere å forsvare når ambisjonen er kvalitet. Publikum merker det, og merchen, minnene og ryktene gjør resten av jobben.
— Folk blir drit lei om du spiller hele tiden. Vi har alltid prioritert kvalitet. Vi skal spille bra og bruke penger på produksjonen. Ingen av oss har hatt mål om å leve av musikken, da er det lett å prioritere pengene dit de skal, sier han.
Råd til unge
Hvis du vil bygge noe som varer, må de enkle tingene gjøres ordentlig. Moillrock holder lista lav, men konsekvent. Fosse sier du må ta øving på alvor, du må være synlig for publikum, og hent inn de kreftene du trenger for å få ferdig låta.
— Ta det seriøst. Øving er øving, lydsjekk er ikke øving. Snakk med folk før og etter konserten. Ikke sitt på en dårlig backstage når du kan møte folk som vil prate. Det er ikke backstage det foregår, uansett festival, med mindre du har med egen dartskive.
Det siste punktet med råd handler om å ta prosjektet mer alvorlig enn eget ego. Låta vinner når flere hoder får bidra.
— Legg bort stolheten av og til for det større bildet. Vi er flinke i Honningsvåg til å bruke folk. Produsenten vår, Thomas Nilsen, har vært med fra start. Får ikke jeg eller Rikart det til, henter vi inn han som får det til. På låta «God mårn, ifra Børselv»kvernet vi solo etter solo. Til slutt ringte jeg til Sverre Simonsen, som reiv den ut. Ingen bryr seg om hvordan eget ego har det. Sangen er det som skal bli bra, sier han.
Moillrock på scenen under Buktafestivalen i Tromsø i 2023. En av få konserter det året – og et bevis på at kvalitet trumfer kvantitet.
Foto: Simen Felix Omland/sTred
Stor misforståelse
Det er fristende å måle det som er lett tilgjengelig, som antall følgere på sosiale medier. Moillrock minner om at ingen av disse tallene møter opp på konsert. Det gjør folk, og da må du lage noe som tåler å bli møtt ansikt til ansikt.
— Det er en vanvittig overflod av innhold. Du må ikke se på følgerne som tall. Vi har aldri hatt oversikt over følgere på Instagram eller månedlige lyttere. Det har ingenting å si hvis det ikke kommer folk på konsert. Prøv å være genuin i det du legger ut.
Fokuset flyttes dermed fra hvor mange som så til hvem som kom tilbake. Det går tregere, men er mer bærekraftig.
Når universet er tydelig og folk følger, er det også muligheter for å gjøre ting på egne kanaler. Moillrock leker med tanker om å samle alt på hjemmesiden sin. Det er ikke en avgjørelse, men det sier noe om hvor de vil ha relasjonen med publikum. De vil ha den nærmere, enklere og mer deres.
— Vi driver å tenker på å kanskje trekke oss ut av corporate, altså Facebook og Instagram. Vi vil kjøre alt på vår hjemmeside. Om det er en god eller dårlig idé, vet jeg ikke, men det er artig å diskutere.
Det som uansett står først, er arbeidet som fikk dem hit: Låter.
Resten får tilpasse seg det.
— Det viktigste er å komme seg til studio, gjøre ferdig plata som skulle vært ute for tre år siden, og starte på nytt materiale. Vi er inne på noe med det vi har gjort de siste årene, avslutter Fosse.
Simens råd:
-
Gjør musikk du selv får energi av. Ikke sats på trender.
-
Slutt å presse låter på folk. Del på egne flater og la lyttingen være frivillig.
-
Selg konserten som et treff for en gjeng. Møt folk før og etter, ikke gjem dere på backstage.
-
Lydsjekk er ikke øving. Ta håndverket seriøst.
-
Spill færre, bedre jobber. Overeksponering gjør at folk blir drit lei.
-
Finn din fisk. Et internt språk/ikon folk kan samles rundt. La merchen være en del av fellesskapet.
-
Små dropp, tydelige motiver, stå ved bordet selv. De som kommer uten merch, skal føle at de må ha merch.
-
Ingen publisering på tirsdag klokka drit for at det er anbefalt. Post når du har noe ekte. Stemmen og følelsen er det folk vil se.
-
Hent inn den som får partiet til å sitte. Sangen er sjefen, ikke egoet.
Relatert innhold
Ga seg selv et år i London på å komme seg inn i musikkbransjen i UK - nå har hun en toppstilling i Sony Music Publishing
Hvordan «Musikklandet» kan gi bransjen tyngde
Tidsstyring og selvledelse
Å jobbe for seg selv gir frihet, men krever også en god dose selvledelse. Blir du god til å prioritere, kan du få mer rom til å skape dine drømmeprosjekter!