— Tanken om at hvis vi lykkes, så blir vi lykkelige, er en stor feilslutning

Det er lett å snakke om algoritmen som noe abstrakt, men for mange handler hverdagen om en mer konkret erfaring enn som så. Innsatsen du legger ned kommer ikke alltid ut igjen. Låta slippes, du poster i sosiale medier – og så forsvinner alt i et hav av andre utgivelser. Det tærer på motivasjonen over tid.

Ifølge Artistundersøkelsen svarer 62 prosent av norske artister at musikkyrket er psykisk belastende. Aslak Hartberg møter artister både på og utenfor scenen, og vet hvordan presset kjennes fra begge sider:

— Det var en mer oversiktlig bransje før. Nå er det nesten vanskelig å motivere seg til å gi ut musikk. Den blir liksom bare borte. Selv om du får et oppslag, er det svært få som får det med seg. Det er kanskje en litt større sjanse for å bli usynlig.

Hartberg minner om at teknologien som gjør at alt går raskere, og at den bare forsterker noe menneskelig vi allerede bærer på: Tendensen til å henge oss opp i farer og tolke enkelthendelser som noe som er sant.

Når en negativ omtale blir stående som fasit, kan det prege deg lenge.

— Flere av oss sliter med å få dårlige anmeldelser. De brenner seg inn i hukommelsen, og jeg kjenner folk som fortsatt plages av anmeldelser de fikk for ti og femten år siden. Det blir en bekreftelse på at du ikke er noe verdt.

— Vi har problemer med å legge negative tilbakemeldinger bak oss, forteller han.

Automatiske tanker

Når presset eskalerer, er det sjelden fordi verden faktisk brenner. Oftere er det fordi det skaper tanker som gir en følelse av at det brenner, og vi tar dem for god fisk.

Hartberg beskriver automatiske tanker som et gammelt alarmsystem: Nyttige når det knaker på isen og du må løpe for å komme deg unna, mindre hjelpsomme når du prøver å lage musikk eller poste noe enkelt på sosiale medier.

— Hjernen vår spinner opp en hel masse automatiske tanker hvert eneste minutt. De er ikke nødvendigvis sanne, og de vil oss ikke alltid vel.

— De vil at vi skal bekymre oss for å være forberedt på det verste. Dette er en overlevelsesstrategi som er godt ment fra naturens side. Men for mye bekymring gir dårlig livskvalitet. Derfor må vi øve oss på å kjenne igjen og avsløre de negative tankene, sier han.

Øvelsen er konkret: Du må fange den aller første setningen, altså start-tanken, før den rekker å bli en hel bok. Kjenner du den igjen, får du tilbake styring. Da kan du velge en annen respons, og den lille justeringen endrer ofte hele opplevelsen av situasjonen.

— Oppgaven er å stoppe seg selv hver gang du har en problematisk tanke og gjenkjenne den. Da kan du ta et rasjonelt valg: «Denne vil jeg ikke følge opp, jeg går en annen vei.»

— For eksempel: «Så bra at han vant prisen. Jeg liker musikken min, kanskje jeg vinner prisen neste år.»

Sosiale medier gjør det verre

Det er ikke tilfeldig at trykket kjennes sterkere på sosiale medier. Plattformene er bygget for å trigge begjær og sammenligning. En konstant strøm av andres resultater, nye ting å ville ha, og små kick som føles gode der og da.

De er kjempegode til å holde deg våken, og dårlig til å la deg hvile.

— Det mest ødeleggende er nok at det spiller opp under begjær hele tiden. Du vil ha det kicket du får når du tar opp telefonen, men det er ikke det du trenger.

— Det du trenger, er fred og ro. Og det er lett å bli sjalu når du ser hva andre får til. Det er oppskriften på å være ulykkelig.

Og likevel er mange av kanalene på sosiale medier nødvendige. Poenget er derfor ikke å stikke av fra dem, men å tåle at følelsene dukker opp, og holde fast på hvorfor du er inne på plattformene.

— Ofte tenker jeg at jeg skal slette alt, men at jeg må ha det for å markedsføre blant annet konserter og ny musikk. Da må jeg heller lære meg å stå imot det, og takle følelsene som dukker opp når man ser at andre gjør det bra, forteller han.

Sans mer, tenk mindre

Hartberg beskriver nærvær som noe viktig. Han sier det er en stor livsfilosofi, men som en liten, konkret ferdighet.

Å legge merke til det som faktisk skjer rundt deg, akkurat nå. Når du flytter oppmerksomheten fra tanke til sans. Rommet, lyden, lukten, folket, alt rundt deg. Da faller ofte pulsen et knepp. Det er ikke et mirakel, men det er noe man må trene på.

— Når du er til stede, er det en bra dag. Når du er inne i ditt eget hode, er det en dårlig dag. Se, hør, lukt, tell plankene i taket. Få hodet ut av bobla. Mindfulness brukes for å få hodet bort fra alle de bekymringene.

Samtidig er mye av uroen helt normal. Under et polert bilde på sosiale medier ligger det samme nervesystemet hos de fleste. Bare å vite det kan ta ned trykket. Det er ikke noe feil med deg hvis det knyter seg i forkant av en post, en bransjekveld eller en slippdato.

Hartberg minner om hvor like vi egentlig er, og hvor lite som ofte skal til for at et møte blir godt.

— Alle går rundt og er usikre, mens alle andre tror at alle andre er veldig selvsikre. Nesten alle gruer seg til en fest, møte eller å bli avvist. Det verste som kan skje når du tar kontakt med noen, er at du får et nei, og folk blir ofte glade når man sier noe hyggelig, forteller Hartberg.

Derfra blir neste steg mer som en treningsplan. Små steg, små eksponeringer. Ikke hopp fra null til alt, men gi systemet akkurat nok utfordring til at det lærer «dette tåler jeg». En kort tur innom et arrangement før du går. En uformell deling for vennegjengen før du slipper videoen bredt. Når ubehaget porsjoneres, kommer mestringsfølelsen oftere, og den blir sittende lengre.

— Øv på det du gruer deg til, rolig. Begynn litt. Gå på en liten fest. Opptre for noen venner først. Man kan få til ting man aldri trodde man skulle klare. Det er eksponeringsterapi, og det er utrolig nyttig.

Liker ikke generiske tips

Marcus Resch Ånestad jobber med alt fra studentnivå til major label-artister. Han er terapeut og er daglig leder for Nion. Ånestad liker ikke å gi generiske råd, og peker på at presset ved å sammenligne seg med andre er så stort.

— Sammenligningsgrunnlaget ligner jo ikke grisen. Før var det enklere å få opplevelsen av at vi er gode. Nå ser du timesvis av andres profiler og tenker: «Jeg er ikke unik». Det blir en utopi om å nå toppen, og for de fleste blir det overveldende, med motivasjons- og produktivitetsproblemer, forteller terapeuten.

For å stoppe dette, er Ånestad tydelig på at du må bytte rolle: Fra forbruker til produsent.

— Reduser tiden brukt på sosiale medier. Ikke vær en consumer, vær produsent. Verktøyene er fantastiske brukt riktig, men scrollingen knekker motivasjonen.

Han kaller brutalt nok doom-scrollingen for selvskading. Poenget er å se mekanismen så klart at du ikke kan «unsee» den.

— Hva er det vi holder på med? Du scroller og føler deg verre og verre. Det er selvskading. Vi skader selvfølelse og dopaminsystem, vi blir junkies.

Inne på terapirommet eller over telefon jobber Ånestad like mye med forventninger som med verktøy.

— Jeg dissekerer forventningene: Gitt alder og innsats – er det realistisk? Noen ganger trenger folk en vekker. Det er lett å la seg henføre av tanken på alt man fortjener - uten at man nødvendigvis har lagt inn arbeidet som kreves. Dette forsterkes gjennom sosiale medier når man kun ser oppsiden av kjendisenes liv og virke.

Det konkrete vendepunktet for mange klienter er kombinasjonen av reelle pauser, litt hverdagsstruktur, og å akseptere at «det du sutrer over, er også det du må gjøre» hvis du vil framover.

— Folk som sliter med prokrastinering og motivasjon får det bedre gjennom struktur, ekte pauser uten dårlig samvittighet, og å gjøre tingene som faktisk på gjøres.

På spørsmål om hvilke tre setninger han vil at artister skal henge over pulten, sier han:

• «Vær din egen beste venn»
• «Veien til endring er kortere enn du tror»
• «Du er ikke unik»

Man kan ikke drive med musikk for å bli lykkelig av suksess

Tilbake til Hartberg prater vi om mål og hva som skjer om vi kun tenker på målene for å bli lykkelige. Hvis gleden hele tiden er parkert ved neste ting, en pris, en listeplassering, en full sal, blir den flyttbar og skjør.

Hartberg ønsker at folk flytter blikket mer inn mot hverdagen. Det er der de fleste timene faktisk tilbringes. Da blir toppene en bonus, og ikke en betingelse.

Og når suksessen dukker opp, får den lov til å være nettopp det, en god nyhet, ikke en livbøye.

— Tanken om at hvis vi lykkes, så blir vi lykkelige, er en stor feilslutning. Musikkhistorien er full av suksess som ikke gir ro. Finn gleden i hverdagen. La konserter og priser være en bonus, avslutter Hartberg.