Seks halvsannheter om Spotify

Delvis sant. Låtskriving kan gi solide og langvarige inntekter for den som skaper sanger som folk tar til seg – i strømmealderen er inntektene uforutsigbare, men kan også være mye mer langvarige. Andelen av totalinntektene som går til låtskrivere og forlag har gjennom årene økt fra cirka 10 prosent til cirka 14-15 prosent.

Men Spotify betaler ingenting til låtskrivere heller. De betaler til vederlagsbyråene, eller til musikkforlagene, som etter fratrekk sender penger videre ut fra kontrakt. Et viktig poeng er at slik pop-delen av bransjen fungerer i dag, vil ofte et ganske stort antall personer på en låtcamp eller i et studio ha bidratt kollektivt til en sang, og derfor deler de på prosentene. Det kan bli fint lite igjen etter at mellomleddene har tatt sitt og resten av de 14 prosentene skal deles på fem-seks samarbeidspartnere.

Kanskje det burde være noen flere prosenter til låtskriverne, men på bekostning av plattformen, artistene eller plateselskapene?

Delvis sant. Men mest usant: Selv etter 16 år med Spotify og mange grundige forklaringer, er det fremdeles mange som tror at Spotify betaler en fast pris per stream, som om en stream var et vinyl-album eller en annen vare.

Men vi kjøper ikke musikk når vi strømmer. Alle strømmetjenester bruker den samme grunnleggende forretningsmodellen, hvor utbetalingene er basert på hvor stor markedsandel artisten til enhver tid har, fordelt ut fra alt som har blitt lyttet til. Ingen strømmetjenester betaler «bedre» eller «dårligere» enn andre, og ingen betaler per stream. Men siden Spotify er størst blir det også langt flere streams å fordele inntektene på, og som en effekt kan det være vanskelig å oppnå en høy markedsandel.

En norsk artist konkurrerer om oppmerksomheten både med hele verdensrepertoaret gjennom historien, og med over 100.000 sanger som publiseres hver eneste dag.

Delvis sant. Mye av forklaringen ligger i hva flere bransjeanalytikere omtaler som «the saturation problem»: Fordi det i mange år har vært så lett å laste opp musikk at hvem som helst kan gjøre det (og gjør det), oversvømmes Spotify av lydfiler. Det profesjonelle innholdet; kunsten, drukner i glade amatører – og i tillegg kommer flommen av «fake artists», KI-produkter og bakgrunnslyd. Gull som druknes i gråstein er et problem for statistikken, men mest for publikum og de gode artistene som skal finne hverandre.

Litt som at gjennomsnittsinntekten på låtskriving til 43.000 medlemmer i TONO er nokså lav, tjener heller ikke alle de 12 millioner som har publisert musikk på Spotify gjennomsnittlig mye penger, og kan heller ikke forvente å gjøre det. Det finnes faktisk millioner av lydspor som har 0 – null! – avspillinger.

Globalt tjente mer enn 71.000 artister mer enn 100.000 kroner fra Spotify i 2024, og i tillegg kommer da inntekter fra andre strømmetjenester. 357.000 sanger hadde mer enn én million avspillinger.

Også i Norge tjener mange heldigvis bra på Spotify, uten at vi nødvendigvis hører så mye om det. Den norske musikkbransjens samlede inntekter fra innspilt musikk ligger stabilt på omkring 1,3 milliarder kroner, ifølge Kulturdirektoratets rapport «Musikk i tall». Og over 90 prosent av dette kommer fra strømming, hvor Spotify er hovedinntektskilden i Norge.

Delvis sant. I 2024 sluttet Spotify å vekte alt likt, ved blant annet å innføre en nedre terskel på 1.000 unike avspillinger i løpet av ett år før en sang gir inntekter. 1.000 avspillinger tilsvarer ikke i nærheten av å selge ett vinylalbum, så her snakker vi om småpenger.

Dersom en sang ikke blir spilt 1.000 ganger (globalt) i løpet av et år, tjener man neppe så store summer på konsertbilletter eller å selge t-skjorter, heller. Men som kjent begynner alle store penger med småpenger. Det er hardt å komme over terskelen fra hobby til næring, og å etablere seg som profesjonell. Slik har det alltid vært. Derfor savner jeg i årets «Loud and clear» en bedre beskrivelse av hvordan denne endringen påvirker utbetalingene.

Delvis sant, virker i hvert fall slik sett fra Norge. Men i USA kniver Apple Music om markedsledelsen, globalt har YouTube Music passert 125 millioner betalende abonnenter, og Amazon Music er store. Nesten ingen i Norge bruker disse, og selv Tidal, som har sin opprinnelse i Norge, er ganske små. Det finnes flere spesialiserte strømmetjenester med høy lydkvalitet på jazz og klassisk. Mange norske musikere gjør det bra i asiatiske markeder, og i verdens femte største musikkmarked Kina er det Tencent og NetEase som gjelder.

Det er mye å diskutere og kritisere når det gjelder Spotify, men det gjelder også de andre strømmetjenestene og markedsmekanismene bak dem.

Kanskje det er litt lettvint å alltid skylde på Spotify? Kanskje vi i tillegg skulle være mer opptatt av hvorfor så få musikere og låtskrivere tjener særlig mye penger fra musikken sin på YouTube, TikTok, Facebook eller Instagram? Ifølge Polaris Digital Music Survey fra 2024, er dette nemlig de fire viktigste musikktjenestene i Norge – bak Spotify.