— Vi trodde bare vi måtte forklare hva vi gjorde og hva vi hadde oppnådd, men sånn fungerer det ikke

I over 20 år har Subsonic Society vært et møtepunkt for norsk kulturliv. Produsenter, teknikere og artister fra hele landet – og flere fra utlandet – har samarbeidet om hundrevis av utgivelser. Et kollektiv der det handler like mye om fellesskap som om musikken.

Men høsten 2024 endret alt seg.

— Vi trodde bare at vi måtte forklare hva vi jobbet med, vise til vår 25 år lange historie og våre bidrag til norsk kulturliv, og at det skulle tale for seg. Men sånn fungerer det ikke.

Det forteller Vegard Sleipnes. Han har vært en del av Subsonic Society siden 2009.

Fra kreativt økosystem til usikker framtid

Siden starten har studioet huset et helt økosystem av virksomheter. Alt fra vinylgraveringsverksted, teknisk verksted, øvingslokaler, plateselskap og innspillingsstudio.

Rundt 600 album og 1.400 singler har blitt til innenfor veggene.

Så kom beskjeden som endret rammevilkårene for alt de hadde bygd opp. Jødisk Museum i første etasje hadde fått 77 millioner kroner fra staten for å kjøpe hele bygget.

En gammel drøm for museet. En usikker fremtid for Subsonic.

— Det var ikke tildelingen til museet som sjokkerte oss. De gjør et viktig arbeid, og vi har et flott forhold til dem. Men at noe vi anså som vårt eget Kulturdepartement, skulle være de som sørget for at vi ble kastet på gata, kom som et lyn fra klar himmel. Vi ble ikke nevnt med ett eneste ord. Vi har vært her lenge, og plutselig var det som vi aldri hadde eksistert, sier Sleipnes.

Innen januar 2026 må Subsonic være ute. De har ikke fått erstatning, ingen nye lokaler og lite med svar fra myndighetene.

— Det som gjorde mest vondt, var stillheten og måten vi ble behandlet på av det vi anså som vårt departement. Både før selve tildelingen, men også etter. Vi forsøkte å nå departementet i seks måneder, med gjentatte henvendelser, uten å få et eneste svar. Ingen tok ansvar for det som skjedde med oss samtidig.

En bratt læringskurve

Da det ble klart at ingen kom til å tale deres sak, måtte Subsonic finne ut av hvordan de kunne gjøre det selv. Etter et kvart århundrede med å jobbe med lyd, teknikk og musikkproduksjon, måtte de plutselig begynne helt på nytt, med noe helt annet.

— Vi skjønte at vi måtte lære oss noe vi aldri hadde jobbet med før. Hvordan er prosessene? Hvem bestemmer? Hvordan skriver man en e-post som faktisk blir lest og hørt, sier Sleipnes.

Etter en befaring i januar 2024 med Jødisk Museum, Kulturdirektoratet, Oslo kommune og Byantikvaren, utarbeidet Subsonic en grundig redegjørelse. Den viste hva det ville bety å miste de tolv arbeidsplassene, for musikkmiljøet og for verdiene som var bygd opp over 25 år. Redegjørelsen ble bekreftet mottatt av Kulturdirektoratet, men da Kulturdepartementet i ettertid ble kontaktet, hadde de aldri sett den redegjørelsen. Ingen hadde sendt den videre, ifølge Sleipnes.

Høsten samme år fikk Jødisk Museum overlevert en statlig bevilgning på 77 millioner kroner. Da ble det klart at Subsonic måtte ta grep – alene.

De begynte å dele historien sin på sosiale medier. Innlegg med fakta, men også med følelser. Det utløste et engasjement de ikke hadde forutsett. Folk begynte å ta kontakt. Noen med politisk erfaring, andre med råd om strategi og språk.

— Det handler ikke om å rope høyest. Det handler om å snakke på rett måte. Om å forstå hvordan systemet er skrudd sammen, og hvordan man blir tatt på alvor.

De innså at det ikke var nok å ha en viktig sak. Det var heller ikke nok å være frustrert eller engasjert. For å nå gjennom, måtte de forstå strukturene og språket. Og det måtte de gjøre raskt.

Politikkens språk og kunsten å bli forstått

Det som startet som frustrasjon, utviklet seg til målrettet arbeid. Subsonic ble, nærmest ufrivillig, en lobbygruppe. Kristine Karåla Øren hjalp med skriftlige innspill til Stortinget og hvordan de kunne nå fram til politikere. Kee Eide fra Musikkbyen Oslo ble en viktig sparringspartner.

— De første e-postene var rett fra levra. Etter hvert skjønte vi at budskapet måtte være tydelig, strukturert og forklart med økonomi, sier Sleipnes.

De lærte å presentere seg som næringsaktør, ikke bare kreativt miljø: med tall, ringvirkninger og sysselsetting. De inviterte politikere på besøk, fulgte opp møter og tilpasset språket til systemet.

— Vi leste oss opp på hvem som bestemmer hva, og hvordan vi kunne nå fram til dem. Det føltes som å begynne på et nytt fag. Vi har gjort alt det en profesjonell lobbyist gjør, men uten lønn og erfaring – fordi vi ikke hadde noe valg.

En virkelighet som ikke passet

Det mest overraskende var ikke motstanden, men misforståelsene. Politikere så dem som et kreativt tiltak, og en idé - ikke en bedrift og en realitet.

— Ofte ble vi spurt om hvorfor vi ikke søker prosjektmidler. Da måtte vi forklare at vi har ansatte. Vi har drift. Vi betaler skatt og moms, og har bygd opp dette selv, forteller Sleipnes.

Dette tvang dem til å endre hvordan de presenterte seg: ikke for å pynte på virkeligheten, men for å forklare den på en måte som ble forstått.

De begynner å konkretisere verdien sin. Regner på hva det vil koste å miste Subsonic. Ikke bare med tanke på tapte innspillinger, men også arbeidsplasser, investeringer, teknologi og verdiskapende arbeid.

Subsonic regner på det: De taper 11 millioner kroner på Kulturdepartementets tildeling. Men de kunne etablert seg på nytt for åtte millioner.

— De åtte millionene ville staten tjent inn igjen i løpet av fire til fem år, gjennom skatteinntekter og merverdiavgift. Det handler ikke om å vinne, men om å bli forstått og få en fair sjanse til å overleve, legger Sleipnes til.

Trodde politikken var mer rasjonell

Etter måneder med arbeid, dokumentasjon, redegjørelser og møter, sitter Subsonic igjen med en vanskelig erfaring: De gjør alt de kan – men likevel hjelper det ikke.

— Vi tror at hvis vi klarer å synliggjøre hva vi gjør og hva vi bidrar med til samfunnet og til kulturlivet, så vil politikerne hjelpe oss med en løsning som gjør at vi overlever, forteller Sleipnes.

Men virkeligheten er annerledes. Politikken belønner ikke nødvendigvis innsats, historikk eller samfunnsbidrag. Subsonic oppdager at kulturbransjen – iallfall den delen som er kulturnæring – i liten grad er synlig i politikken som føres.

— Vi har aldri vært en del av det offentlige kulturkartet. Ingen visste hvem som skulle snakke for oss, og da endte det med at ingen gjorde det, utenom oss.

Han understreker at han ikke tror noen vil dem vondt. Han tror heller ikke at dette er en bevisst utkastelse, men snarere en konsekvens av hvordan ting er organisert, og hvem som vanligvis får plass ved bordet.

— Kollektivet har aldri bedt om noe. Vi har bare gjort jobben vår. Skapt arbeidsplasser, samarbeidet med artister, betalt skatt og bygd noe som varer – og nå blir vi straffet for det. Fordi vi ikke har vært synlige nok før, sier Sleipnes.

Redning fra Oslo kommune?

En stund så det ut som en løsning var mulig. Oslo Arbeiderparti foreslo tre millioner kroner til reetablering, med henvisning til et tidligere Stortingsvedtak.

Men i juni 2025 stemte bystyret enstemmig nei.

Når saksbehandlingen svikter

Ifølge Kee Eide fra Musikkbyen Oslo peker saken på en saksbehandlingsfeil: Et korrekt vedtak ville tatt høyde for konsekvensene og sikret kompensasjon.

— Når man gir tilskudd som styrker én aktør, men samtidig tar knekken på en annen, er det konkurransevridning. Det må rettes opp, sier Eide.

Hva bransjen trenger

Subsonic Society sine erfaringer er ikke bare et varsel om hva som skjer når systemet svikter, men også et bilde på hva kulturfeltet mangler. Det finnes sterke fagmiljø, men få felles arenaer der kunnskap om systemforståelse og politisk arbeid samles og deles.

— Det er lett å tenke at dette handler om vår situasjon, men vi ser at dette er en mangel for alle som driver med kultur. Vi mangler steder der folk kan lære hvordan man jobber opp mot politikken. Hvor man kan dele erfaringer før man plutselig er der selv, forteller Sleipnes.

Han beskriver det som et tomrom mellom profesjonell drift og politisk synlighet. Et rom der mange kulturaktører opererer, men der få har reell tilgang på verktøyene som trengs når det blir alvor.

— Vi trenger noen som kjenner systemet. Som vet hvordan man tar tak i en sak tidlig, før alt er låst. Men vi trenger også å bygge kompetanse på feltet. Slik at vi ikke alltid er avhengig av å få hjelp utenfra.

Når Sleipnes snakker om det siste året, merker man spenningen mellom å være utmattet og inspirert. Det er krevende. Lange dager, fulle av skjemaer og møter, i stedet for musikk og miksing. Men også en ny forståelse av hvor sårbart kulturlivet er når det ikke er synlig.

— Jeg tror aldri jeg skal delta på møter med politikere og argumentere for min egen arbeidsplass. Jeg vil bare lage musikk. Det er det jeg kan, det er det vi kan, forteller han.

Men da ingen tar ordet for dem, skjønner de at de må gjøre det selv. Ikke bare for egen del, men for hele miljøet de er en del av.

— Hvis vi ikke sier det, hvem skal gjøre det da?

Hva skjer videre?

Selv om bystyret sa nei i juni, og flertallet på Stortinget tidligere skjøv ansvaret fra seg, er ikke saken nødvendigvis over. Subsonic blir i sine lokaler ut 2025, og den reelle konsekvensen oppstår først når de må flytte. Dermed kan statsbudsjettet for 2026 fortsatt gi rom for en løsning.

— Vi ønsker ikke fordeler, bare en rettferdig sjanse. Og vi håper erfaringene våre kan gjøre veien kortere for dem som kommer etter oss, sier Sleipnes.

Kulturdepartementet gir følgende kommentar til prosessen som har vært, når statssekretær Erlend Hanstveit uttaler seg på vegne av kulturminister Lubna Jaffery:

— Jødisk Museum i Oslo har i flere år ønsket å tilbakeføre synagogen til opprinnelig tilstand, og vi er svært glad for at vi fant rom for å prioritere dette viktige prosjektet i 2025-budsjettet. Både vi og Subsonic Society var hele tiden godt kjent med at Subsonic Society ville måtte finne andre lokaler hvis Jødisk Museum skulle kunne overta hele bygget. Vi har respekt for arbeidet Subsonic gjør som næringsdrivende aktør i kulturbransjen, men det betyr ikke at det er et statlig ansvar å hjelpe Subsonic Society med lokaler. Vi håper de finner en løsning for sin videre virksomhet.

— Det ble ikke gitt en direkte tilbakemelding da Subsonic først tok kontakt, den ble gitt via Creo. Men vi tok med innspillet i behandlingen av søknaden fra Jødisk Museum, legger han til.

— Løpet er ikke nødvendigvis kjørt. Den negative følgevirkningen av statens tilskudd til Jødisk Museum oppstår først neste år. Det gir en mulighet til å rydde opp i statsbudsjettet for 2026, og det bør anstendighetsvis tas inn der, avslutter Kee Eide.