Øvingslokalene

Det hele startet med to musikere som så seg lei på dårlige rammer for øvinga si. Hva har en av dem, Magnus Westgaard, lært som driver av Øveriet? Hvordan fungerer driften av øvingsrom, og hva er viktig i utviklingen av dem?

Magnus Westgaard forteller gjerne historien om hvordan han som musiker i startgropa av egen karriere, tok en helomvending og fokuserte på å lage gode øvingsrom for musikere. 

Da han etter endt studietid skulle finne seg et eget øverom, var det sjokkerende å oppdage de manglende mulighetene. Mange av de rommene som var tilgjengelig var ikke lydisolerte eller akustikkbehandlet; og det var ingen å kontakte om man mistet nøkkel eller om noen hadde plassert utstyr som stod i veien. Westgaard hadde selv rom i det som i dag er Øveriet:

— Her var det jo sånn at toalettet var seks etasjer opp; det var heis, men den var boltet igjen fra innsiden i sjette etasje, så du måtte ta trappa. Heisen ned i kjelleren, den var så åpen at narkomane og uteliggere fant ut av det, og det var sprøytespisser og tomflasker… Det var helt krise. Det var bakgrunnen for at jeg og en kamerat begynte å tenke at det ikke kunne være så vanskelig å få til noe som er litt bedre, i alle fall.

Med det som kanskje kan beskrives som ungdommelig pågangsmot, gikk Westgaard og kameraten Gerhard Mork løs på oppgaven om å organisere øvingsrom. De signerte en leiekontrakt med gårdeier ganske raskt. 

— For gårdeier var det et veldig kjærkomment initiativ. De leide da for eksempel ut 10 kvm til et verkstedlager, det var dekkhotell i et hjørne, også var det store områder det ikke var noe: Mange leiekontrakter og mange fakturaer. Så da vi kom med et forslag om å samle hele kjelleren til en organisert enhet, var det veldig positivt for gårdeier. 

For å finansiere utviklingen søkte de tilskuddsordninger og lån i banken. Nedturen ble stor da de ikke fikk napp noen steder. Plutselig stod de der med signert leiekontrakt, men uten midler til å finansiere leien og oppstarten.

— Løsningen ble at jeg solgte leiligheten min, og putta overskuddet inn i Øveriet for å ikke gå konkurs etter to måneder. Kollegaen min tok opp et forbrukslån og hadde i tillegg litt oppsparte midler. Og fordi vi ikke fikk lån i banken, så lånte mine foreldre penger med sikkerhet i sitt småbruk, og lånte pengene til Øveriet. Så det var crazy, skikkelig crazy. Men ja, jeg var ung. Ung og uerfaren, men også ung og løsningsorientert.

På denne tiden jobbet Westgaard fulltid som frilansmusiker. Selv forteller han om mange eventjobber han ikke nødvendigvis synes var givende og inspirerende. Etter en spesielt tung lørdagskveld på jobb, opplevde han det som skulle bli vendepunktet i videre arbeidsliv. Da han selv skulle lempe på plass eget utstyr og gikk forbi øverommene i to-draget, hørte han folk øve. Det kunne de, også midt på natta, fordi Westgaard og Mork hadde lagt til rette for det:

— Det ble et superkick! Kontrasten fra å være skikkelig energiløs og drittlei, til å bare bli fylt av en eufori om at dette er så meningsfylt: Det var en øyeåpner! Da tenkte jeg at kanskje jeg skal gjøre mindre av noe, og mer av noe annet framover? Det ble et definerende øyeblikk.

67 øverom og 4 ansatte

Etterhvert som flere lokaler og etasjer har blitt ledige, har de utvidet tilbudet med lærdom fra første kontrakt. I 2011 ble det som i dag er Øveriets avdeling 2 ledig, og de signerte en intensjonsavtale med gårdeier. De lagde et mer realistisk budsjett enn første gang, og hentet inn tilbud fra entreprenører. Denne gang fikk de tilskudd fra Musikkutstyrsordningen, i dag Kulturrom, noe som var avgjørende for prosjektet.

En ekstern entreprenør vil ifølge ham ikke nødvendigvis ha like stor kjennskap til hvilke detaljer som er viktig i øverommet, hvordan plassen best kan utnyttes for trommesett og bassamper, eller hvordan stikkontaktene bør monteres for å være hensiktsmessig plassert for musikkutstyr. Aller viktigst mener han likevel lærdommen om akustikk, lydisolasjon, ventilasjon og belysning er:

— Ventilasjon har vært en læringskurve. Hva er nok luft? Hva kreves av kjøling for å ta høyde for forsterkere og personbelastning? Hvordan lager man et styringssystem som fungerer både for tekstforfatteren som sitter i sokkelesten og skriver låter, og for nabobandet, som er et punkeband som står og svetter og spiller med ampene på 11? Det er ikke så lett uten at det koster alt for mye.

Som fasilitør av øvingsrom mener han en viktig del av jobben er å gjøre rommene så gode som mulig for sitt bruk, og samtidig holde kostnadene nede.

— Bandene vil ha så stort rom som mulig, men faren er at prisen blir så høy at det ikke funker i praksis. Hvis vi bygger et veldig stort rom, må vi sette leieprisen så høyt at rommet må fylles med mange musikere som deler på leia. Det blir fort en dårlig løsning for brukerne på rommet. Har du 25 musikere på et rom, fyller det seg opp med utstyr, og uka har fortsatt samme antall timer. 

Så hva er et ideelt rom som samtidig gir levelige leiepriser?

— Vårt ideal er at rommet er mellom 20-30 kvm, helst 25 kvm. Men for jazzsjangeren for eksempel, eller folkemusikk eller andre som har litt større ensembler, så funker ikke det perfekt. Så det drømmer jeg om å kunne lage bedre løsninger for.

Et øvingsfelleskap for framtida 

Westgaard har flere ambisjoner for framtida. Selv har han ganske nylig gått vekk fra stillingen som daglig leder for å kunne bruke mer tid på bærekraft og hvordan potensialet i en aktør som Øveriet kan utnyttes enda bedre.

I sommer var Øveriet utgangspunktet for en case studie om betydningen av øvingsfellesskap, hvor det blant annet kommer frem at 85 prosent av de spurte rapporterer om vesentlig bedre livskvalitet, 56 prosent motiveres av å ha andre musikere rundt seg, og 42 prosent ser Øveriet som et reelt samlingspunkt (Sound Diplomacy, september 2026). Dette motiverer Westgaard. 

— Case studien dokumenterer også ringvirkningene et sted som Øveriet gir til resten av musikkmiljøet og kulturmiljøet. Det er viktig, det handler om identitet, og beliggenheten har mye å si. Man ser at musikere ønsker å holde til nært de hub-ene man vanker på, konsertstedene man besøker og spiller på.
 

Den andre store utfordringen er finansiering.

— Fordi vi ikke eier lokalet, så må jeg bruke min privatbolig som sikring for Øveriets prosjekter. Og det er jo egentlig helt krise, både fordi det ikke er bra i seg selv at privatpersoner må ta en sånn risiko, men også fordi den modellen nå har stanget i taket fordi jeg ikke har mer å gå på. Huset mitt er ikke mer verdt enn det det er.

Westgaard mener at det hadde vært gunstig å se på større og andre strukturer for fremtidens øvingsfelleskap, for eksempel ved å være flere øvingslokaler som går sammen med kommune, fylkeskommune eller stat om å øremerke bygg til kulturformål og ha en eie- eller deleie-løsning. 

— Da hadde man hatt litt mer kontroll på å sikre lokalene og finansieringen.

Utleier eller bandkamerat?

For Westgaard har det vært et bevisst grep å holde Øveriets administrasjon og produksjonsmiljøet noen lunde adskilt, ved å ikke være bruker av lokalene selv. Utleierollen kan by på vanskelige situasjoner man som bandkollega ikke nødvendigvis står i en posisjon man vil eller kan håndtere: 

— Man skal både drive inn penger, mase på ubetalte fakturaer, fikse den krana som drypper, dørhåndtaket som driver og faller av, være mekler mellom to musikere som har blitt uvenner på et av rommene, og finne ut av henvendelser som; “nå har det flyttet ut et band fra rommet mitt, og vi hadde ikke kontrakt og depositum innbyrdes og hjelp, hva gjør vi! Nå må jeg betale hele husleia selv, men jeg har ikke råd”.

— Det å sitte med utleie-rollen og samtidig skulle være bandkamerat og ha det hyggelig i lunsjen nede på stua; Det har skapt mye konflikt og frustrasjon for mange andre steder, og det har ført til at steder har gått i oppløsning.

Samtidig jobber han og resten av staben i Øveriet med at avstanden ikke skal bli for stor. De har investert i å innrede en fellesstue for å legge til rette for gode sosiale møtepunkter i øvingshverdagen, og inviterer for eksempel til fast vaffel-onsdag hver uke. Westgaard håper at brukerne av huset vil ta enda mer eierskap til stua.

— Jeg ønsker meg å bli overraska med “oi, hva er det som skjer her i dag?”. Men jeg tror folk er litt sånn; "Nei, vi må spørre om vi får lov til å ha et møte her.” Så det har vi ikke helt fått til, å få folk til å skjønne at det er deresrom. Ha lyttefester her, vis frem ny musikkvideo på skjermen! Så det jobber vi med, da.

Innredningen av stua er absolutt intensjonell for å styrke Øveriet også som møteplass for musikerne imellom: 

— Jeg har hørt om mange som har fått vikarjobber etter en kaffe i stua! 

Artikkelforfatter Thea Paulsrud har selv øverom på Øveriet.