Oslo er en musikkby. Men er den en god musikkby?

Oslo kommune har en ambisjon om å være en ledende musikkby. Men hvordan vet vi om den innfris? Det var spørsmålet byråd for kultur og næring, Mehmet Kaan Inan, stilte da han inviterte bransje, forskere og byutviklere til Oslofrokost på Klink under by:Larm 2026. Byråden var tydelig på at han kom for å lytte: Oslo kommune er i gang med sin første kulturstrategi siden 2016, og han ønsker innspill til hva den skal inneholde.

Tallene: Nedgang i antall konserter

Stine Mari Røverdatter i arrangementsplattformen Broadcast la fram nøkkeltall for perioden september 2025 til august 2026.

Arenaer, utendørsområder, spillesteder, klubber, barer, cafeer, kirker, m.m, totalt 442 spillesteder er med i dette tallgrunnlaget. Beregningsmetoden har vært konsekvent over de siste årene.

Fem kjennetegn på en god musikkby

Røverdatter avsluttet med sitt eget svar på dagens spørsmål, formet av årene som daglig leder på Blå og Mono.

En god musikkby har et bredt tilbud. Det har Oslo – små og store scener, sterke sjangermiljøer. Men byen mangler arena for de aller største artistene. – Når vi vil se de virkelig store, må vi reise andre steder. Det er et kulturelt tap for publikum og et økonomisk tap for hele byen.

En god musikkby er tilgjengelig for alle. Kartet over spillesteder viser en tett konsentrasjon i indre by, mens store deler av Oslo mangler lokale scener. Og for de unge stenger skjenkereglene mange dører: – Som arrangør kan man være livredd for å bryte betingelsene for skjenkebevilling. Det gjør at veldig mange ikke tør å ha vergeordning.

En god musikkby lar artister utvikle seg. Øvingshotellet trakk hun fram som et godt kommunalt grep, men studioer og mindre scener har fått vanskeligere kår.

En god musikkby viser stolt fram aktiviteten sin. Arrangementsinformasjonen finnes allerede, og deles i dag med aktører som Visit Løkka og Tullinsamarbeidet. Røverdatter etterlyste at kommunen selv gjør det samme i sin egen kulturkalender, slik at hele bredden av det som skjer i byen blir synlig.

Og en god musikkby har et publikum som støtter de lokale. – Bruk byen, og støtt din lokale arrangør og artist.

Fire ting Oslo ikke vet – men burde vite

Kee Eide fra Musikkbyen Oslo ledet samtalen, og ba hver innleder svare på det samme: Hva mangler vi kunnskap om?

Skogbunnen. Artist Thea Glenton Raknes (Thea & the Wild) fortalte om sin egen vei inn i musikken via Trikkehallen på Kjelsås, Rockefabrikken på Sinsen og AKKS i Brenneriveien – steder der unge band fikk øve rimelig, uformelt og vegg i vegg med etablerte musikere. Hun spurte om noen har oversikt over hva som finnes av slike tilbud i dag, og hvordan det står til nede i "skogbunnen". Hun pekte på at økosystemet i Brenneriveien 11 nå er spredt til Bjølsen, Lørenskog og Hurum. – Det trenger ikke være fancy. Bare et sted man kan skape ting og møtes tilfeldig.

Selskapene. Anja Nylund Hagen (UiO, tidligere sekretariatsleder for NOU-en Musikklandet) påpekte at Oslo har flest musikkselskaper i landet, men at vi vet lite om økonomien i booking, management, plateselskap og publishing. Næringskodene fanger dem ikke opp. Overlevelsesraten er den laveste blant kulturnæringene, og de 37 prosentene som passerer fem år, står for 78 prosent av verdiskapingen. Dette er i Musikklandet omtalt med begrepet dødens dal. Nylund Hagen advarte samtidig mot å måle feil ting: – Ikke legg ned fritidsklubbene selv om de ikke har høye besøkstall. Her er det andre verdier som er mer relevante.

Verdien. Øystein Aurlien (Tullinsamarbeidet, Oslo Stedsindeks) etterlyste spørsmålet bak tallene: Hva ser byens befolkning som verdifullt? Han viste til Tønsberg, som dokumenterer hvordan folk bruker byen når de er på festival, og inviterte kulturfeltet til å hekte seg på Oslo Stedsindeks i høst. Og han utfordret kommunen på siloene: – Det finnes utrolig mye tall i Oslo kommune. Men de ligger i etatene.

Historien. Flere i panelet pekte på at bransjen selv ikke forteller godt nok hva musikklivet betyr for byen. – Nesten 10 000 konserter i Oslo er helt sykt mye. Men det vet folk ikke om, sa Aurlien.

Byråden: – Det frie feltet trenger vi mer kunnskap om

Mehmet Kaan Inan var opptatt av at konkurransen ikke står mot Bergen og Trondheim, men mot Stockholm, Gøteborg og København – byer artister i dag velger foran Oslo. Kulturstrategien skal gi kommunen kunnskap til å prioritere basert på fakta, ikke polemikk, og han lovet innspillsmøter for kulturlivet utover høsten.

– Det frie feltet tror jeg vi trenger mer kunnskap om, for å være helt ærlig, sa han.

Det er kanskje den viktigste konklusjonen fra Oslofrokost 2026. Oslo er en musikkby – det bekrefter tallene. Men mye kunnskap samles ikke og ses ikke i sammenheng. Er nedgangen det siste året en liten dupp, eller et symptom på en tendens? Og vil den nye kulturstrategien rette søkelyset mot de delene av musikknæringen som gjør Oslo til en mer robust musikkby for framtiden?