Oslo er en musikkby. Men er den en god musikkby?

Oslo kommune har en ambisjon om å være en ledende musikkby. Men hvordan vet vi om den innfris? Det var spørsmålet byråd for kultur og næring, Mehmet Kaan Inan, stilte da han inviterte bransje, forskere og byutviklere til Oslofrokost på Klink under by:Larm 2026. Byråden var tydelig på at han kom for å lytte: Oslo kommune er i gang med sin første kulturstrategi siden 2016, og han ønsker innspill til hva den skal inneholde.

Tallene: Nedgang i antall konserter

Stine Mari Røverdatter i arrangementsplattformen Broadcast la fram nøkkeltall for perioden september 2025 til august 2026. 

Arenaer, utendørsområder, spillesteder, klubber, barer, cafeer, kirker, m.m, totalt 442 spillesteder er med i dette tallgrunnlaget. Beregningsmetoden har vært konsekvent over de siste årene.

Fem kjennetegn på en god musikkby

Røverdatter avsluttet med sitt eget svar på dagens spørsmål, formet av årene som daglig leder på Blå og Mono.

Fra stort til smått
En god musikkby har et bredt tilbud med små og store scener, og sterke sjangermiljøer. Oslo har mye av dette men mangler arena for de aller største artistene. 
– Når vi vil se de virkelig store, må vi reise andre steder. Det er et kulturelt tap for publikum og et økonomisk tap for hele byen.

Hvem får ta del?
En god musikkby er tilgjengelig for alle. Kartet over spillesteder viser en tett konsentrasjon i indre by. Store deler av Oslo mangler lokale scener. Og, for de unge stenger skjenkereglene mange dører: – Som arrangør kan man være livredd for å bryte betingelsene for skjenkebevilling. Det gjør at veldig mange ikke tør å ha vergeordning.

Talentenes by?
En god musikkby har gode vilkår for artister å utvikle seg. Stine Mari trakk fram Øvingshotellet som et godt og viktig kommunalt grep, men mange studioer og mindre, lavterskel scener, har fått vanskeligere kår.

Synlighet for byens rike konserttilbud
En god musikkby viser stolt fram aktiviteten sin. Arrangementsinformasjonen finnes allerede gjennom Broadcast, og deles i dag med aktører som Visit Løkka og Tullinsamarbeidet. Røverdatter etterlyste at kommunen selv gjør det samme i sin egen kulturkalender, og med glimt i øyet ga hun kommunen et godt tilbud på abonnement på Broadcast.  

Og, en god musikkby har et publikum som støtter de lokale. – Bruk byen, og støtt din lokale arrangør og artist.

Fire ting Oslo ikke vet – men burde vite

Kee Eide fra Musikkbyen Oslo ledet samtalen, og ba hver innleder svare på det samme: Hva mangler vi kunnskap om? Her er noen av poengene som ble trukket fram:

Skogbunnen. 
Artist Thea Glenton Raknes (Thea & the Wild) fortalte om sin egen vei inn i musikken via Trikkehallen på Kjelsås, Rockefabrikken på Sinsen og AKKS i Brenneriveien – steder der unge band fikk øve rimelig, uformelt og vegg i vegg med etablerte musikere. Hun spurte om noen har oversikt over hva som finnes av slike tilbud i dag, og hvor mye vi egentlig vet om hvordan det står til nede i "skogbunnen".  Hun pekte på at økosystemet som tidligere lå i Brenneriveien 11 nå er spredt til Bjølsen, Lørenskog og Hurum. – Det trenger ikke være fancy. Bare et sted man kan skape ting og møtes tilfeldig.

Selskapene. 
Anja Nylund Hagen (UiO, tidligere sekretariatsleder for NOU-en Musikklandet) påpekte at Oslo har flest musikkselskaper i landet, men at vi vet lite om økonomien i booking, management, plateselskap og publishing. Næringskodene fanger dem ikke opp. Overlevelsesraten er den laveste blant kulturnæringene, og de 37 prosentene som passerer fem år, står for 78 prosent av verdiskapingen. Dette er i Musikklandet omtalt med begrepet dødens dal. 
Nylund Hagen poengterte at ikke alt må tallfestes. Hun advarte mot at viktige verdier kan forsvinne dersom man bruker feil sett med måleparametre, og trakk fram eksempelet: – Ikke legg ned fritidsklubbene selv om de ikke har høye besøkstall. 

Verdien. 
Øystein Aurlien (Tullinsamarbeidet, Oslo Stedsindeks) etterlyste spørsmålet bak tallene: Hva ser byens befolkning som verdifullt? Han viste til Tønsberg, som dokumenterer hvordan folk bruker byen når de er på festival, og inviterte kulturfeltet til å hekte seg på Oslo Stedsindeks i høst. Og han utfordret kommunen på siloene: – Det finnes utrolig mye tall i Oslo kommune. Men de ligger i etatene.

Historien. 
Flere i panelet pekte på at bransjen selv ikke forteller godt nok hva musikklivet betyr for byen. – Nesten 10 000 konserter i Oslo er helt sykt mye. Men det vet folk ikke om, sa Aurlien. 

Byråden: – Det frie feltet trenger vi mer kunnskap om

Mehmet Kaan Inan var opptatt av at konkurransen ikke står mot Bergen og Trondheim, men mot Stockholm, Gøteborg og København – byer artister i dag velger foran Oslo. Kulturstrategien skal gi kommunen kunnskap til å prioritere basert på fakta, ikke polemikk, og han lovet innspillsmøter for kulturlivet utover høsten.

– Det frie feltet tror jeg vi trenger mer kunnskap om, for å være helt ærlig, sa han.

Oppsummering 
Vi vet ikke om nedgangen i antall konserter er en dupp, eller et symptom på en tendens. Uansett er et snitt på 24 konserter i døgnet fortsatt et imponerende høyt tall for en by som Oslo, og en klar indikator på et aktivt arrangørmiljø, et stort antall utøvere, et engasjert publikum, og store økonomiske og samfunnsmessige ringvirkninger. 

Samtidig er det mye vi ikke vet om Oslo som musikkby, mye som ikke er tallfestet (noe som ikke kan eller bør tallfestes) og mye som bare ikke er kommunisert. Mye kunnskap er tilgjengelig, men samles ikke og ses ikke i sammenheng. Med nyheten om en ny kulturstrategi reises et nytt spørsmål: kan denne strategien adressere denne utfordringen, og legge til rette for å styrke de delene av musikknæringen som gjør Oslo til en mer robust musikkby for framtiden?