— Jeg var overrasket over hvor raskt de tok komplekse ting, bare vi la det til rette

Resultatet er en god blanding av lekenhet, improvisasjon og selvtillit – noe daglig leder Odd André Elveland er overbevist om at flere kan lære av.

For mange barn innebærer deres første møte med utøvende musikk å pugge noter eller spille sanger etter et bestemt mønster. Hos Improbasen snur de dette på hodet: Her lærer barn fra sjuårsalderen å slippe kreativiteten løs ved å improvisere over et bluesskjema eller en liten akkordrekke.

Lek og rammer

Det viktigste stikkordet er balansen mellom struktur og frihet. Elveland mener at det kanskje kan høres litt banalt ut for erfarne musikere, men en typisk start er å la barna spille en 12-takters blues med én bluesskala de vet passer til akkordene hele veien.

— Gi barna enkle, men effektive systemer for improvisasjon, og la dem leke fritt innenfor disse rammene. Da hører barna fort om de får «riktig» lyd, forteller han.

— Vi jobber mye med bluesskala og veldig enkel funksjonsharmonikk. Da trenger ikke ungene å bekymre seg for å treffe feil akkord. De hører at det høres ganske kult ut, og så får de en følelse av mestring. Det er en mye mer positiv inngang enn om vi skulle forklart alle mulige teorier og historier først.

Improbasen er veldig opptatt av at undervisningen skal være på barnas premisser. Det gjør at barna også får velge hva de vil spille og hvordan de vil utforske et instrument.

— Noen barn kommer inn og sier at de vil spille trommer, men så oppdager de at de heller vil spille vibrafon eller saksofon. Så lenge vi har instrumentet tilgjengelig, får de prøve. Barna roterer ofte mellom instrumenter, så ser vi om de finner et instrument de liker bedre enn et annet. Så fort de merker at dette høres bra ut, tenker de at dette kan de få til.

Selv om mye av det kan se ut som lek, er det også en tydelig struktur på læringsopplegget. Barna lærer akkordrekkefølger (som 2-5-1), litt om funksjonsharmonikk og hvordan man kan improvisere melodier over akkorder. For voksne kan det ligne en veldig forenklet versjon av jazzundervisning, men instruktørene er opptatt av å lære barna litt etter litt, kombinert med mye praktisk spilling. Dette gjør barna trygge på det de driver med, og hva er da neste steg for en ung jazzmusiker? Nemlig scenen. Hvordan forbereder man et barn på et møte med et stort konsertpublikum?

Opplevelse og mestring

De fleste barna som begynner hos Improbasen, er mellom sju og ti år. Noen har spilt instrumenter før, mens andre har aldri rørt et instrument. For dem er alt nytt. Likevel blir mange av dem raskt hektet på å spille jazz, ifølge Elveland.

Mange foreldre har også sagt at de er overrasket over at barna kommer hjem og kan spille noe som høres ut som jazz, selv etter et par øvinger. Hemmeligheten er å bruke enkle, men effektive verktøy for improvisasjon – og at barna ikke opplever det som er krav om at alt skal være perfekt.

— Vi har sett at barn egentlig håndterer systemer veldig bra. Når de får litt funksjonsharmonikk og forstår at ulike toner passer til ulike ting, så blir det heller mer frigjørende enn begrensende. Barn liker faktisk noen klare rammer, slik at de ikke føler at alt er kaos, forteller Elveland.

En annen del av det som kan skape en trygghet er at det er like mange gutter som jenter. Hos Improbasen er de heldige som har en høy andel jenter. Det er sjelden vare innenfor jazzen.

— Ofte er det en overvekt av gutter innenfor jazzmiljøet, men hos oss er kjønnsbalansen veldig jevn. Det betyr at jentene ikke føler de er en minoritet, og det gjør at de tør å improvisere uten å være redde for å dumme seg ut, forteller han.

Konserter skal ikke være farlig

En av de mest unike delene med Improbasen er konsertserien Barnas jazzscene på Nasjonal jazzscene, som skjer en gang hver måned. Her får ungene opptre foran et publikum som betaler billett og ofte består av foreldre, venner og tilfeldige jazzentusiaster. For mange høres det skremmende ut å slippe en sjuåring på scenen, men Improbasen opplever det stikk motsatte.

— Vi forteller ikke barna at det er skummelt å være foran mange folk. Vi sier bare at «på lørdag har vi konsert, så da kan du spille det du har øvd på». Ungene synes det er veldig stas. De får applaus, og de skjønner at dette er noe mer enn bare lek.

Dermed blir barna scenevante allerede fra de er sju år gamle, noe mange voksne musikere skulle ønske de var. Likevel forteller Elveland at noen kan være nervøs på den første konserten, men at innen den tredje eller fjerde konserten er de trygge som bare det.

— Det er veldig gøy å se hvordan barna går fra «hjelp jeg tør ikke», til «hør på det jeg har funnet på». Og alt skjer fordi vi ikke gjør et veldig stort nummer uten at det er en stor scene.

— For mange av barna blir konsertene en slags arena for mestring. De får vist hva de har lært, og de får reelle tilbakemeldinger i form av applaus, forteller han.

Musikalsk og personlig vekst

Elveland mener at barnas personlige vekst er minst like viktig som den musikalske. Han har sett barn utvikle seg fra å være beskjedne og sjenerte, til å spille musikk foran mange folk, og være veldig trygge mens de gjør det.

— Jeg pleier å si at når de tør å stå der og finne på noe på sparket, er det en forvandling i seg selv. Denne selvtilliten tar de med seg inn i andre deler av livet også, på skolen og med vennene sine, forteller han.

Når han snakker om barnas opplevelse, trekker han fram at mange blir positivt overrasket over at feil ikke er farlig.

— Når man improviserer har man ikke en fasit. Du kan prøve en melodi, og om det ikke låter bra, så prøver du en annen. Jeg har sett flere barn og unge som blir frigjort av tanken på dette, for mye annen musikkopplæring kan være veldig streng på «riktig» eller «feil» note. Her sier vi at en «feil» kan lede til noe kult, hvis du følger opp med neste tone.

Foreldre kan spille en viktig rolle, ifølge Elveland, men det trenger ikke nødvendigvis å være sånn. Det viktigste er at barna har lyst til å drive med musikk.

— Jeg sier gjerne til foreldre: «Be barna spille litt hver dag, men dere trenger ikke tvinge dem til å øve lenge. La dem vise deg en liten del av det de har lært seg eller laget selv». Da blir det ikke noe de føler på som en plikt, men noe som de kanskje synes er gøy. Og så får de vise det fram igjen når de kommer hit, kanskje legge noen andre instrumenter til.

Praktiske råd

Mange er nysgjerrige på om de kan lære noe av det de gjør hos Improbasen. Ifølge Elveland er det absolutt mulig å gjøre mye av det samme.

— Noen ganger har vi hatt besøk av andre miljøer som blir overrasket at det går an å jobbe slik vi gjør med sjuåringer. Men når de ser hvor entusiastiske barna er og hvor raskt de lærer, skjønner de at her er det mye vi også kan lære, forteller Elveland.

Dette viser hvordan barn faktisk kan improvisere med jazz fra ung alder, og at det ikke er nødvendig å vente til man er 15 eller 16 år. Den mest overbevisende grunnen til at det fungerer, er at barna selv ser ut til å like det. De opplever mestring, fellesskap og en type musikalitet som er vanskelig å få gjennom undervisning hvor man kun lærer seg noter.