— Jeg har vært ganske bevisst på at jeg trenger å dele opp året mitt i travle og rolige perioder

Malin Pettersen hadde holdt på med musikken i en årrekke, men alltid ved siden av jobb og studier. Det var ironisk nok da hun ble gravid med sitt første barn at hun bestemte seg for å virkelig satse på artistkarrieren.

— Da spurte jeg min samboer, som hadde fast jobb, om han trodde det gikk greit at jeg tok et år hvor jeg prøvde på ekte å få det til uten å jobbe ved siden av, forteller Malin.

Snakke seg gjennom scenarioer

Selv om Pettersen trekker frem det å ha et langtidsperspektiv på året som en positiv erfaring for egen del, kan det også by på utfordringer.

— Når du har en litt rolig periode kan du bli litt lurt til å føle at du ikke har noe å gjøre. Hvis det da dukker opp ting kan det bli lett å si ja. Plutselig har du booket opp hele perioden som skulle være rolig. Så du må være litt forberedt på at når du har bestemt deg for at for eksempel mars skal være veldig åpen, da må du forberede meg på at når du går inn i mars da skal du faktisk, med mindre det dukker opp noe helt ekstraordinært, tørre å si nei. Fordi du vet at i april blir det masse å gjøre igjen. Det er ikke sånn at ingen vil ha deg, eller at du ikke har noe å gjøre.

En annen negativ side er at hun selvsagt ikke tjener like mye i de rolige periodene som i de travle. Hun føler seg derfor heldig som lever i en husholdning hvor de er to voksne, som kan dele på utgiftene.

— Det er ikke sikkert jeg hadde hatt mulighet til å gjøre det sånn hvis ikke det var for den situasjonen på hjemmebane.

Da Malin og samboeren bestemte seg for å få barn, snakket de seg gjennom hvordan livet på den andre siden kunne komme til å bli. Man kan selvsagt aldri vite hvordan barnet vil være, men de snakket seg gjennom en del scenarioer. Samboeren var også utøvende musiker på det tidspunktet, og begge hadde et ønske om å fortsette med musikken.

Hva om hun plutselig skulle få et tilbud om å spille i Bergen samtidig som samboeren måtte gjøre en spillejobb i Tromsø, for eksempel. Hva skulle de gjøre da?

— Han jeg er sammen med er ganske løsningsorientert og god til å se ting utenfra, så han var veldig sånn: «Da spør vi først familien vår om noen kan passe barnet, så kan vi spørre vennene våre dersom ingen i familien kan. Og worst case, så kan vi eventuelt ha med oss en person, spørre om noen kan bli med på konserten, og passe på akkurat når den av oss er på scenen», sier Malin.

Et viktig råd fra henne til de som planlegger et småbarnsliv ved siden av artistkarrieren er derfor å snakke sammen, slik at man forsikrer seg om at man virkelig er på lag.

— Da vet jeg at hvis jeg får tilbudet om å spille på Rockefeller den og den datoen, så har jeg lyst til å si ja. Og da må vi bare finne en løsning.

Hvor viktig er musikken egentlig?

Det er viktig å tenke over at at det første året ofte blir veldig annerledes, mener Malin. Man aner ikke hvordan barnet er. Barnet kan spise og sove godt, du kan ta med barnevognen backstage på konsert, og alt kan gå bra. Eller det kan være helt motsatt.

— Man må ta det innover seg at man vet ikke hva som kommer ut og hvordan det livet blir etterpå. Men klarer man også å ta innover seg at det er et liv etterpå, at man kan bruke den perioden på å ta vare på et barn, bli litt mer borte, men likevel komme tilbake og turnere masse igjen senere. Da kan man gi litt mer plass til livet her og nå i den perioden. Så blir man kanskje ikke like stresset, og tenker: «Nå har jeg ikke skrevet noe på et halvt år, så da er jeg vel ferdig som musiker da».

Det er vel noe ved det å beholde sin egen identitet selv om man går inn i et parforhold og selv om man blir forelder?

— Det handler om å tenke over hva som er viktig i ditt liv. Jeg har tenkt mye på at musikken er kjempeviktig, men hvor er terskelen? Hvor viktig er den egentlig? Tåler jeg det hvis barna ser meg gråtende inn i øynene og sier: «Skal du dra igjen, mamma?». Er det sånn at du tenker at dette går bra, at de har en pappa som er til stede, eller begynner du å tenke at nå har du vært for mye borte. Kanskje du bør justere litt? Der er folk, familier og situasjoner forskjellige.

Hun legger til:

— Det eneste jeg er sikker på er at jeg vil være en forelder som kjenner barna sine. Samboeren min er fastlege og selvstendig næringsdrivende som meg, men han sa alltid at han ikke ville bli kirurg, fordi han kjente så mange kirurger som jobbet så mye at de ikke kjente barna sine når de ble store. Da husker jeg at jeg var helt enig, til jeg en dag våknet opp og innså at det kan jo bli meg. Jeg kunne potensielt blitt den kirurgen som tenker at barna har det kjempebra, at det går fint på skolen og de har jo pappa der, mens jeg kommer og går litt. Og så kunne fort «litt» blitt «for mye» nesten umerkelig. Og det er ikke musikken verdt. Ikke som en jobb. Da vil jeg heller være litt mindre og ha det litt trangere, men oppleve at jeg har et nært og godt forhold til barna mine.

Man kan komme tilbake igjen

Malin har ofte spilt med musikere og artister som er eldre enn henne. Hun har bitt seg merke i at det er store forskjeller på hvordan de la opp karrieren etter å ha fått barn.

— Noen fortsatte på samme linje, men så var det mange som plutselig synes det ble vanskelig å turnere. De ville ikke reise fra barna sine. Jeg tror de fikk en slags identitetskrise. «Må jeg gi opp nå?», liksom.

Selv føler hun seg heldig fordi at da hun fikk barn, følte hun samtidig at hun trengte en pause fra det «jaget».

— Det å ha noen å bry seg om og etablere det familielivet, passet veldig bra for meg. Samtidig som jeg var full av inspirasjon og da jeg gikk ut av permisjon hadde jeg masse låter liggende. Det var en ideell situasjon. Men jeg har tenkt så mye på at det ligger mye skam i det. Jeg tror folk føler veldig fort at de gir opp. Mange som holder på med musikk har kanskje hatt barndomsdrømmen om å bli som en av sine helter, og tenkt: «Da må jeg jobbe drithardt». Og så gjør de det og plutselig får de barn og hos noen skjer det noe biologisk som gjør at de bare har lyst til å være med det barnet, og det har jeg så lyst til at skal være greit. At det ikke skal være sånn: «Shit, nå ble jeg hun som fikk barn og ga opp», og så ble det ikke mer.

— Samtidig har jeg som mor blitt møtt med mange fordommer og en forventning om at jeg nå vel legger musikken på hylla. Og det å gi folk dårlig samvittighet, eller tro at våre valg er riktige for andre, i deres liv – enten den ene eller den andre veien – det er noe vi bør slutte med.