Ville ikke være med i MGP - endte opp i Eurovision-finalen

Som produsent og låtskriver fra flere hundre sessions og tekniker på over hundre innspillinger har jeg opplevd at Melodi Grand Prix er no go for enkelte artister.

Det er ikke alltid artistene som har et problem med Melodi Grand Prix, men kanskje heller management eller labels.

Det er mye rart i både Eurovision og på MGP. Men det er mye rart på radio også. Og på Spotify. Det er uunngåelig at låta di ikke blir spilt av eller vist frem rett før eller etter noe du ikke vil assosieres med. Verdens verste politiker kan også ende opp med å poste din låt på alle sine storyer på Instagram det neste året.

Grunnen til at du skal være med på MGP er fordi at det er en mulighet til å la mange få sjansen til å like låta di.

Ingen liker en låt de aldri har hørt før. Derfor er det lettere for en etablert artist med fans å få oppmerksomhet, enn for en ny artist uten lyttere. Selv om MGP er en låtskriverkonkurranse, er det også et underholdningsprogram. Derfor skal det helst være uforventede skifter, og ikke bare ti ballader med lange kjoler etter hverandre.

Er du artist, og ønsker å være med, trenger du egentlig bare å sørge for at du lager den musikken du vil dele med verden. For deretter å høre med NRK om de vil ha deg med, ved å sende inn en bra demo.

Min opplevelse med Melodi Grand Prix

Jeg har selv vært med på Melodi Grand Prix fire ganger, og i Eurovision én gang. Som JOWST, var «Grab The Moment» min første utgivelse, og jeg utarbeidet hele mitt visuelle konsept sammen med NRK og Warner. Sånn sett så hadde jeg ikke så mye å «ødelegge». Jeg tror mange er usikre eller redde for hvordan en MGP-deltakelse kan påvirke deres image. Men om man bare går på scenen med det man ønsker å gå på en annen scene med senere, så kan det ikke gå galt (ikke så galt som det kunne gått hvis du blir med på MGP med en låt som du ikke liker en gang. Det ville blitt kun for å få oppmerksomhet).

Det kan godt hende at du ikke vinner. Men jeg tror en god måte å tenke på, er at det ikke er en konkurranse. Ikke for deg, i det minste. Se på det som en festival, eller en spillejobb. Eller bare generelt oppmerksomhet rettet mot det du ønsker å formidle.

MGP og Eurovision har vært en stor døråpner for meg. Det åpnet nesten litt vel mange dører. Plutselig ble det aktuelt å skaffe seg et team (management, bookingselskap, label, advokat, regnskapsfører, osv). Et argument for å ikke være med på MGP er at det blir vanskelig å overgå dette fjellet av aktivitet. Alle grafer på alle tjenester, strømmetall, Tono-vederlag, forespørsler og lignende var unormalt høyt rundt denne MGP-fremføringen en lørdag kveld på NRK, og ukene etter, frem til Eurovision-finalen hvor 187 (+/-) millioner ser deg for første gang, live på TV.

For min del ble det sommerturné, VG-lista, invitasjoner til diverse land, Lindmo, pressedekning, radiospilling og intervjuer. Så da jeg ga ut en ny singel noen måneder senere, ville alle realistiske tall virke unormalt lave sammenlignet med tidligere.

En fantastisk plattform

Jeg synes MGP er en fantastisk plattform for dem som bruker den riktig. Som artist burde du bruke den så lenge du har noe du vil vise frem. Omtrent 20 prosent av Norges befolkning ser på MGP, og de kan få se og høre musikken din, om du er så heldig å bli plukket ut til å være med. Uten å ha spurt mer eller mindre «kredible» artister om hvorfor de ikke har vært med i MGP før, så kan jeg tenke meg frem til at de kunne svart noe som: «Det har ikke passet for meg», «Det er ikke riktig arena for meg».

Men hvorfor har det ikke passet for deg? Hvilke planer har du hatt som er viktigere enn å vise frem musikken til så mange? Hvorfor kunne du ikke gjøre dette også?

Det siste spørsmålet stilte MGP-general Stig Karlsen meg i desember 2016. Jeg sendte inn et tidlig utkast av «Grab The Moment» for moro skyld. Egentlig bare for å sjekke om NRK mente det var godt nok for MGP, for å så takke nei til et eventuelt tilbud om å være med. Da NRK sa til meg at de var interessert i å ha med låta, sa jeg først at jeg hadde andre planer. Jeg hadde nylig inngått et samarbeid med Warner Music, og hadde satt en foreløpig releasedato. Kanskje rundt februar 2017. Så mente Karlsen at man kunne jo gjøre begge deler; både gi ut med Warner, og være med på MGP. Jeg måtte bare sette en annen releasedato.

Etter å ha tatt en telefon til min A&R, som oppmuntret veldig til å takke ja til dette, gjorde jeg nettopp det. Selv om jeg ikke helt visste hva jeg bega meg ut på. Men før disse planene var helt spikret, var det en veldig viktig detalj som måtte avklares. Og det var: «Hvem skal synge?»

«Grab The Moment» var et prosjekt jeg hadde i studio da jeg ikke hadde andre oppdrag. Jeg drev et studio som het Red Line Studio, og hadde funnet ut at jeg måtte prøve å skape noe. Men fra å ha drevet både studio og label hvor jeg ga ut musikk for band og artister som kom til studio, skjønte jeg at jeg måtte få ting til å skje. Noe mer enn å bare få det til å høres fint ut, tilgjengeliggjøre det, og så dele en Facebook-post.

Jeg hadde lært at for å engasjere måtte man la folk få eierskap, eller bare et sterkere forhold til produktet/merkevaren/prosjektet. Jeg startet derfor en slags blogg, i form av en lukket Facebook-gruppe som het «JOWST - Making A Hit». Den omhandlet min prosess for å lage en kommersiell suksess. I denne gruppen hadde jeg nok litt over 150 medlemmer, som jeg delte prosessen med. Dette var hovedsakelig venner og familie, tidligere kolleger og studenter fra lyd og musikkproduksjon på Noroff. Jeg delte totalt 22 utkast på denne siden og sammen med min med-låtskriver Jonas McDonnell tok vi imot tilbakemeldinger, bearbeidet nye utkast, og postet med jevne mellomrom. Det var utkast nummer 19 som ble sendt inn til NRK, og den ferdige masteren var utkast 28.

Men den store omvendingen i denne prosessen, var at Jonas McDonnell ikke ønsket å være med-artist i anledning Melodi Grand Prix. Han skjønte at det antagelig var et godt valg for låten sin del, å la den være med, så han gikk med på at noen andre kunne få lov til å synge den i stedet. Da startet arbeidet med å finne vokalist. Både jeg, NRK og Warner jobbet med dette. Jeg tok kontakt med artister og vokalister som jeg tenkte ville passe, og Warner gjorde det samme. Jeg endte opp med å høre opptak av syv forskjellige artister/vokalister på låten, og det var Aleksander Walmann som hadde den mest overbevisende leveransen, og som derfor ble valgt ut til å være med. Jeg ønsker også å presisere at det var jeg som tok dette valget. Ikke NRK eller Warner. Men det var Warner som indirekte satte oss i kontakt, og både Warner og NRK «godkjente» dette valget.

Det var en bratt læringskurve, og jeg fikk barn to dager før pressekonferansen som skulle avsløre hvilke artister som skulle være med i MGP 2017. Min siste spillejobb var for omtrent hundre personer i Trondheim, med mitt alternative rockeband i 2007, så overgangen til 8.000 tilskuere i Oslo Spektrum, med 1.2 millioner TV-seere var stor.

Jeg utarbeidet konseptet om å bruke maske, og ikke vise ansikt ganske lenge før MGP-deltakelsen. Inspirert av artister som Deadmau5, Slipknot, Daft Punk og lignende.

Promoturné og Eurovision

Etter å ha vunnet MGP, ble det promoturné i Europa, hvor vi besøkte Riga, London, Tel-Aviv og Amsterdam. Poenget med denne turneen var både å promotere oss selv, låta, og engasjere Eurovision-fansen. Men det var også for å bli kjent med de andre artistene og delegasjonene, samt å få trening i å snakke med presse på engelsk, og bare det å stå på diverse scener og lignende.

Da vi var med i Eurovision, dro vi til Kiev i Ukraina to uker før selve finalen. Det var totalt tolv prøver og opptredener, hvor de fire siste var med fullsatt sal med over 10.000 tilskuere. Så jeg satte min rekord, til da, i antall publikum på en lydprøve.

Det beste for meg ved å være med på Eurovision, var det å bli kjent med så mange artister og bransjefolk fra forskjellige land. Jeg har siden gitt ut remix og singel med Manel Navarro (Spania), gitt ut låten «Burning Bridges» med Kristian Kostov (Bulgaria), dratt på låtskrivertur til Helsinki og LA sammen med Lasse Piirainen fra Norma John (Finland), skrevet låt med Nathan Trent (Østerrike), Brendan Murry (Irland), Levina (Tyskland), Jana Burceska (Makedonia), laget remix for Sunstroke Project (Moldova). Og dette er bare de jeg har jobbet videre med fra Eurovision 2017.

Denne deltakelsen har også åpnet dørene for artister og låtskrivere som har vært med senere år.

Stigen

Når man er produsent og/eller låtskriver, er det normalt å måtte jobbe seg oppover. Man laster ikke ned Ableton på tirsdag og har session med Beyoncé dagen etter. Man må opparbeide seg kunnskap, erfaring og selvtillit (blant annet). I 2017 hadde jeg drevet mitt eget studio i syv år, jobbet med mange artister innenfor de fleste sjangere, men ikke skrevet så mye. Etter å ha vært med i Eurovision, ble det helt naturlig å være kvalifisert til å jobbe med andre artister og låtskrivere som også deltok i Eurovision 2017.

Dette gjorde at jeg fikk et enkelt «ja» når jeg foreslo et samarbeid. Både med veldig kjente og etablerte, samt unge og relativt uerfarne, som hadde klart å havne i Eurovision med et bidrag. Jeg følte meg da, og føler meg fortsatt både veldig erfaren og uerfaren. Jeg kommer stadig over eksempler på at det er bare én låt som endrer alt. Når jeg sier «alt» så mener jeg noe som gir nye muligheter, åpner dører, gir et kvalitetsstempel og lignende. Altså «et steg nærmere en session med Beyoncé».

I ettertid har jeg holdt meg aktiv innenfor Eurovision på forskjellige måter. Jeg har vært låtskriver på mange låter som har vært ment for både den norske finalen og andre lands nasjonale finaler.