— Det er ikke farlig å kjenne på ulike følelser når man hører en sang

Harstad-artisten er i disse dager aktuell med albumet «Papirfly og flaskepost», hennes første beregnet på et barnepublikum. Det ble en god anledning til å dykke ned i ny tematikk i låttekstene og hente inspirasjon.

Med sin bakgrunn som spesialpedagog, og ikke minst som mor til fire barn mellom tre og åtte år, er hun naturlig tett på barnas perspektiv.

Hele følelsesregisteret

På «Papirfly og flaskepost» har Loe Sparboe ønsket å være innom hele følelsesregisteret. Hun nevner låten «Dinoline», som handler om de barna som strever med å komme med i lek, fordi de blir for voldsomme for de andre barna.

— Det er et bilde på at man er litt mye, litt stor, litt keitete. Jeg har fått mye respons på den.

En annen personlig favoritt er «Snart». For hvor lenge er egentlig «snart»? Det uttrykket kan være veldig vanskelig for et barn å forholde seg til, og det er noe man som barn hele tiden får høre fra de voksne. Noe som kan være litt sårt.

Gjennom arbeidet med med albumet har Sigrun blitt mer bevisst på hva slags musikk barn har tilgang til i dag.

— Jeg er jo oppvokst på 80- og 90-tallet, og da hørte vi fortsatt på Lillebjørn Nilsens «Haba Haba», Maj Britt Andersen, musikaler som «Annie» og Pippi Langstrømpe... og litt Knutsen & Ludvigsen. Barnemusikk var kvalitet. Det var noe som var opplest og vedtatt, sier hun.

— Det var noe jeg erfarte at mine foreldre koste seg med også, legger hun til etter en liten tenkepause.

Nå er det kanskje ikke helt det samme, i et samfunn hvor barn aktivt eksponeres for låter som ikke nødvendigvis er skrevet for dem, for eksempel russelåter, allerede i tidlig barnehagealder. Hun sitter også med en opplevelse av at mye av musikken som lages for barn enten er moraliserende eller at den utelukkende skal underholde.

— Det er mye «hopp og sprett og full pupp». Jeg er redd for at vi reduserer musikkens egenskaper, overfor barn, til å primært være det: Tempo og humor. Det er lett å ty til «bæsj og promp-humor». Det er umiddelbar humor og en del av barnekulturen, men musikk kan være så mye mer enn det. Det er ikke farlig å kjenne på ulike følelser når man hører en sang. Det er ikke farlig å kjenne seg trist. Sanger/låter lar oss komme i kontakt med følelsene våre og bidrar til avspenning både fysisk og følelsesmessig. Og jeg tror vi trenger det nå mer enn noen gang.

Hennes egen erfaring som lytter reflekterer dette. Hun har hentet mye inspirasjon fra singer/songwriter-tradisjonen, og mener at noe av det sterkeste med musikkens egenskaper, er å bli berørt av en tekst som gjør at hun føler seg bekreftet og forstått.

Dette har hun lyst til at også barna skal erfare i musikken.

— Hvis barn kun opplever at musikk er barnedisco og full pinne, føler jeg at de bare får en bitteliten flik av hva musikk og musikkopplevelser kan være. Og det er jo ikke noen grunn til at de bare skal få en liten bit av den kaken, smiler hun.

Viktigheten av at låter skal kunne stå på egne ben og kunne brukes i settinger som for eksempel i barnehagen, uten at man trenger Spotify-spillelister og store produksjoner, er også noe Sigrun er opptatt av.

— Mye av musikken vi omgir oss med i dag er ikledd store produksjoner. Det kan være ganske tøft, men jeg vil slå et slag for sanger som også kan funke uten produksjon og staffasje. Jeg har ville lage sanger som står seg i kraft av tekst og melodi. Sanger som kan synges i ei samlingsstund i en barnehage eller på sengekanten, båret av kun stemmen.

Det handler også om å ta barna på alvor, mener hun.

Målet med tekstene og melodiene på «Papirfly og flaskepost» gjør seg også gjeldende i lanseringsstrategien: I stedet for å trykke opp fysiske utgaver av albumet har hun valgt å lage sangbok med tekster og akkorder slik at sangene kan få nytt liv i barnehager og på barnerommene rundt om.

Hun legger til:

— Vi bør ha en rik flora av barnemusikk, med plass til det meste. Barna fortjener å ha tilgang på et rikt bibliotek av barnemusikk! Det er plass til både det sprø og rare, discoen og roligere tekstbasert musikk. Barn er ulike og bør kunne lytte til ulik musikk, derfor bør kategorien barnemusikk være romslig.

Barndommen har høyere status

Sigrun har en bachelor i barnehagepedagogikk og en master i spesialpedagogikk, og har jobbet mye med barn. Vi lurer på hvordan denne bakgrunnen har gitt seg til kjenne i kunstneriske valg med det nye albumet.

— Jeg tror at utdanningen og arbeidet mitt, for eksempel har jeg brukt mye musikk i møte med barn med spesielle behov, har bidratt til å gi meg en forståelse av hvor mye barn egentlig skjønner, respekt for barn og barndommens egenverdi. Man er ikke bare på vei til voksenlivet, barndommen har en mye høyere status enn den hadde for femti år siden. Man tar barn mer på alvor. Det har nok bidratt til at jeg har skrevet om de temaene jeg har skrevet om, sier hun.

Hun beskriver fortidens klassikere og hvordan arrangementer har blitt forenklet for å gjøre det lettere for barna å henge med. Et eksempel er Edvard Griegs melodi til «Kveldssang for Blakken».

— Alt dette kan jeg sikkert fordi jeg har gått på det studiet og fordi jeg er interessert i barnesang. Men jeg har alltid tenkt at det overhodet ikke er noen grunn til å undervurdere barn når det kommer til hva de kan ta inn og hva de kan synge selv av melodier med et register og tekster. De er absolutt kompetente nok til å kunne forholde seg til det og kjenne en glede av det.

Kan du fortelle litt om prosessen din med låtskriving med tanke på språkutvikling hos ditt publikum?

— Generelt er det jo sånn at barn får utvidet sitt vokabular og språk ved å bli lest for, ved å høre på musikk og sangtekster. Og spesielt hvis det er sangtekster med innhold. At det ikke bare er enkeltord og «fyttikatta», selv om det også er morsomt. Jeg har ikke tenkt bevisst, når jeg skrev disse sangene, at her skal vi implementere litt språkstimulerende arbeid. Det har jeg ikke. Men jeg har for eksempel en sang som heter «Mystifistisk», en mystisk sang om ting som blir borte i huset, og så er det en lekende og barnlig måte å si det på: Det er jo egentlig ikke et ord, men alle skjønner hva man mener. Alt det handler jo om å leke litt med språket. Sangtekster er i bunn og grunn rytmer og rim, noe som gjør det mye lettere og artigere med ord.

Det har vært mye fokus på det visuelle og skjerm de siste årene. Sigrun mener det auditive, det å bruke hørselen som et sanseinntrykk der man får inn informasjon, da kan havne i baksetet.

— Er man vant til å se filmer med norsk undertekst, så kan man bli bevisst på det når man ikke har undertekster. Her må jeg faktisk lytte for å få med meg meningen og dialogen! Den auditive bevisstheten er ikke like sterk lenger.

Auditiv bevissthet er en forutsetning for god språkutvikling. Det handler om å bevissthet knyttet til lyden vi tar inn. I dagens samfunn får vi mye visuell stimuli (skjerm, konkreter osv.) og da blir man ikke like godt «trent» til bruke hørselen.

— Å lytte til en (sang)tekst krever et visst oppmerksomhetsspenn og auditiv bevissthet. Akkurat dette kan være utfordrende for både barn og voksne. Det krever helt klart mindre av oss når teksten bare består av repeterende enkeltord. Jeg har gjort mitt beste for å skape et tekstlig innhold i sangene som lytteren skal ha lyst å spisse ørene til.

Det er viktig at teksten skal gi mening. Hun vil at teksten skal være lett å forstå og legger seg derfor tett opp til egen dagligtale, bruker metaforer med omhu og dropper utdaterte begrep.

— Ikke undervurder barna når det kommer til tematikk og ord. Det å møte på ord i en sang eller i en bok som blir lest for deg, som du ikke hadde hørt før, gir en mulighet for å forklare hva det ordet betyr og bli kjent med andre ord enn foreldrene bruker i sin dagligtale. Det er med på å gi et rikere ordforråd.

Gjenklang

Når vi snakker med Sigrun er plateutgivelsen «Papirfly og flaskepost» kun noen dager gammel.

Hva håper du de unge lytterne skal sitte igjen med etter å ha hørt på albumet?

— Det jeg håper at de sitter igjen med er at sangene kan gi en form for gjenklang i dem, at de føler at de blir bekreftet og at de har følt noe. At de får lyst til å synge med, at de får lyst til å lytte, at de får lyst til å høre på enkeltsanger og at de får lyst til å bevege seg litt, svarer hun.

Hun legger til:

— Det er også sånn at i dag vet vi at bransjen er veldig spilleliste-dominert. Singler er alt og mange har gitt opp albumformatet. Jeg er litt redd for å virke skikkelig gammelmodig her, men saken er jo at i et albumformat er det ofte plass til de sangene som ikke roper så høyt, som enten er veldig korte eller som handler om litt mer sårbare temaer. Som kanskje ikke er de sangene som vil bli valgt ut på spillelister. Og jeg tror vi trenger det. Jeg tror at det å kunne sette på en hel plate er noe som beriker, og jeg har lyst til at barn skal få en opplevelse med at det er mulig. At det finnes en samling med sanger som kan komplimentere hverandre, som snakker til ulike registre.

Selv om «Papirfly og flaskepost» først og fremst er en plate for barn, håper Sigrun også at foreldre skal like å lytte til den. Hun beskriver det å dele en musikkopplevelse med en nær person som noe utrolig sterkt og fint. Noe hun også har med fra sin egen oppvekst.

— Jeg møtte en fireåring i barnehagen til barna mine da jeg leverte i går, og så sa hun at hun hadde hørt på en sang. Og så begynte hun å synge litt på dette åpningssporet som heter «Syng». Det var åpenbart at hun hadde hørt litt på det, for hun kunne ordene og melodien. Da sa jeg til henne: «Jeg blir så glad, for nå har de sangene bare vært mine og det er noe av det fineste jeg kan se, at noen andre har lært seg dem». Da så hun på meg med store runde øyne og svarte: «Nå er den min óg». Jeg får frysninger! Det er det største jeg kan oppleve som låtskriver.