— Det er aldri for tidlig. Sånn sett er det ofte for sent

Det er fullt av folk på Bergen Street Food under Vill Vill Vest. Festivalen og konferansen har samlet artister og bransjefolk fra hele landet, og mellom konserter, panelsamtaler og møter er det nok å diskutere.

I et relativt rolig hjørne i tredje etasje møter vi Ida Holen og Harald Victor Hove fra rådgivningsselskapet First House. De har nettopp gjennomført en workshop der konferansedeltakere har jobbet med egne problemstillinger knyttet til politisk påvirkning og interessearbeid. 

Begge har et sterkt engasjement for kultur. Holen har studert musikk og er en ivrig konsert- og teatergjenger, mens Hove tidligere har vært kulturbyråd i Bergen. 

Politisk påvirkning er ikke forbeholdt de store

— Jeg tror det er mange som tror at interessearbeid pågår i lukkede rom og handler om relasjoner, men det er ikke helt tilfelle. For politisk påvirkning er ofte en hjelp til politikere. Man gjør dem en tjeneste, sier Holen.

— Veldig mange politikere har store felter de skal håndtere. Det kan være alt fra skatt til kulturskoler. Så de trenger hjelp til å bli opplyst om saker som beveger seg der ute, og ingen er bedre til det enn ekspertene på de områdene.

Denne kontakten kan skje på flere måter. Et møte med en politiker er én mulighet, men interessearbeid kan også handle om å bidra til skriftlige spørsmål, budsjettmerknader eller å delta i den offentlige debatten gjennom avisinnlegg.

Hove mener særlig mindre aktører kan undervurdere hvor tilgjengelige politikerne faktisk er.

— Jeg tror de aller fleste politikere aldri ville lagt på fordi du ringte fra en festival i Bergen og skulle snakke med en politiker på Stortinget. Så man må tenke at den kontakten er satt pris på fra politisk side, og at den gjør at beslutningene blir bedre.

Han minner samtidig om at andre bransjer allerede er svært aktive.

— Det du kan være helt sikker på, er at de store selskapene, de store organisasjonene, LO og NHO, de tar alltid kontakt. Og hvis det er den eneste stemmen politikerne hører, så er det der de også velger å prioritere tiden sin. Og da taper kulturlivet spesielt på det.

Begynn før beslutningene tas

Når bør en organisasjon eller aktør begynne å jobbe med politisk påvirkning?

— Det er aldri for tidlig. Sånn sett er det ofte for sent, svarer Holen.

Hun bruker arbeidet med statsbudsjettet for 2027, som nylig er lagt fram, som eksempel på hvor tidlig man må være ute.

— Veldig mange politiske prosesser tar veldig lang tid. Men sannheten er at det som skjer nå politisk, er at det jobbes straks med statsbudsjettet for 2028. Det arbeidet begynner i januar, og det er i mars det viktigste skjer for å utforme det budsjettet.

Hove understreker at de store økonomiske prioriteringene i stor grad ligger fast når de offentlige budsjettforhandlingene begynner. Skal man få gjennomslag for større endringer, må arbeidet derfor starte tidligere.

Det betyr også at interessearbeid sjelden handler om ett enkelt møte eller én henvendelse. Man må være forberedt på å følge saken over tid.

Tenk større enn kulturbudsjettet

Harald Victor Hove mener kulturbransjen bør bli flinkere til å synliggjøre betydningen den har også utenfor sitt eget felt.

— Kulturlivet fargelegger alltid innenfor sine egne bokser. Vi har kulturbudsjettet, men kultur er ikke bare her for å framføre på en scene eller gi folk en kunstopplevelse i et museum.

Kultur kan også bidra til bedre folkehelse, forebygge utenforskap og gi barn og unge et sted å høre til.

— Prøv å vide litt ut. Ikke forhold deg til kulturbudsjettet, for det betyr så mye mer for så mange flere.

Hove har forståelse for at kulturaktører ikke nødvendigvis ønsker å begrunne sin eksistens med samfunnsnytte på andre områder. Samtidig mener han det kan være strategisk klokt å synliggjøre disse sammenhengene når man skal argumentere for offentlig støtte.

Holen er enig.

— Jeg tror også at kulturlivet kanskje kan være flinkere til nettopp å ikke bare si «vi trenger mer penger» og klage over at de får lite penger, men vise nettopp effekten av hva kultur gjør med oss, og hvor viktig det er for oss, og snakke det opp.

La politikerne engasjere seg i saken

For større politiske endringer er det sjelden nok å be om penger og håpe på et positivt svar. Hove mener man bør legge en plan for hvordan saken gradvis kan få oppmerksomhet og støtte.

Det kan for eksempel handle om å få en politiker til å stille spørsmål, etterspørre oppfølging av en offentlig utredning eller engasjere seg i en problemstilling over tid.

— Hvis du greier å bruke litt tid til å få politikeren til å eie en bit av din sak og gjøre det til sin kjepphest, så er det lettere å få dem til å putte pengene på plass om ett år eller to år.

Han advarer mot å gi opp dersom man ikke får gjennomslag med en gang.

— Jeg tror det kanskje er det som skremmer kulturlivet vårt også: Vi må løse dette problemet nå. Og hvis ikke vi løser det i år, ja, da kan vi gi opp. Bruk heller tid til å få et godt resultat, og ta noen steg underveis. 

Hove understreker at langsiktig interessearbeid krever en plan.

— De som har en plan, god eller dårlig, har ofte større sannsynlighet for å lykkes enn de som ikke har en plan i det hele tatt.

Hva kan musikkbransjen lære av idretten?

Mot slutten av samtalen kommer vi inn på hvordan idretten har lykkes med å synliggjøre sin betydning i samfunnet.

Holen trekker fram hvordan profilerte idrettsutøvere ofte forteller om frivilligheten, dugnadsarbeidet og de lokale klubbene som har bidratt til karrierene deres.

— Der skulle jeg ønske at kulturlivet hadde noen. Det er utrolig mange som kunne stått fram, og som er like kjente som de idrettsutøverne, som viste tydeligere hva korpset gjorde for karrieren, eller strykeorkesteret, eller hva det var de holdt på med.

Vi snakker også om betydningen av å stå samlet om felles politiske saker, selv om det finnes uenigheter innad i bransjen.

Hove påpeker at idretten heller ikke er fri for interne konflikter.

— Ofte tenker nok kulturlivet at vi ikke er enige om alt. Nei, men hva er vi enige om? Og så kommer vi fram til det med en felles stemme. Og så er det veldig mange ting vi er uenige om.

Han mener det samme bør være mulig for kulturbransjen.

— Hvis idretten greier det, med alle de størrelsene som skal bæres der, da må kulturlivet også klare det!