— Skal samarbeidet bli bra må jeg først forstå hva artisten tenker og så må jeg bringe inn min visjon

Stian Andersen (47) fikk det han selv kaller en «flying start» inn i musikkbransjen i 1988 da han fotograferte en DumDum Boys-konsert på Rockefeller for skoleavisen. Der fanget han bandets oppmerksomhet i så stor grad at bildene i ettertid ble å finne på omslaget til deres «Englefjes»-syvtommer.

Siden gikk det slag i slag med konsertfotografering, promobilder for artister, albumomslag og dokumentarfoto. Han var også innom alle de toneangivende musikk- og livsstilsmagasinene; Rock Furore, Puls, Beat og Natt & Dag. Slik utviklet han og spisset sitt uttrykk og fikk samtidig jobbe med to store lidenskaper: Fotografi og musikk.

Fra stillbilder til video med Kvelertak

Forseglingen ble først brutt med Kvelertak, forteller Andersen. Han hadde fått mange forespørsler om å lage video, men det var først da han gjorde en session med Stavanger-bandet i 2013 at han fikk det for seg at det kunne være interessant å la kameraet rulle litt også - og ikke bare ta stillbilder.

Han ble med Kvelertak på turné til Paris, London og Köln.

Resultatet ble videoen til bandets låt, «Kvelertak». Senere ballet det på seg med videosamarbeid med flere artister (og ikke minst: internasjonale priser), selv om han bedyrer at han ikke har tjent så mye som «et rødt øre» på musikkvideoer.

— Selv på store budsjetter, som med Röyksopp, Karpe og Ane Brun, har jeg puttet alle pengene inn i produksjonen igjen. Du gjør det for å få en enda bedre film. Det er en investering for å få andre jobber, for eksempel innen reklame.

Ulike samarbeidsformer

Han forteller at det er veldig varierende hvordan samarbeidene med artistene foregår. Noen kommer inn med en tydelig bevissthet rundt det visuelle, mens andre legger alt i hans hender.

— Jeg synes det er veldig gøy med artister som er opptatt av det kreative. At det er like viktig for dem som det er for meg. I den grad at de kanskje følger prosessen, men gir meg frie tøyler. Röyksopp og Karpe, er sånne artister som følger den kreative prosessen veldig tett, og det er et godt og fruktbart samarbeid mellom regi og artist.

Det er også viktig for ham å bli godt kjent med artisten og musikken.

Da han først jobbet med Ane Brun på «Don’t Run And Hide» fikk han ganske frie tøyler, mens på neste samarbeid ut, «Crumbs», handlet det i større grad om å jobbe ut ifra teksten og historien som lå i låta.

— Da kunne jeg ikke bare kjøre på med mitt eget univers, da måtte jeg forholde meg historien Ane ønsket å formidle i låta. Og jeg måtte forholde meg til manuset jeg hadde skrevet med hennes tekstunivers i tankene.

Danne en grunnmur

Når det kommer til det å jobbe med visuell identitet som artist, har Andersen flere råd å dele. Han mener først og fremst at det handler om å bevisstgjøre seg selv. Finne ut hva en vil med artistkarrieren sin og sitt eget image. Finne retningen og danne en grunnmur for imaget en ønsker. Han ramser opp ulike nøkkelpersoner en kan samarbeide med, som for ham utgjør et viktig team: En fotograf. En regissør. En stylist, og en make up-artist.

Uansett hvilken sjanger en opererer innenfor: Skal en starte et sted, bør en først knytte seg opp mot en fotograf en føler er riktig for seg. En som kan spisse og heve det visuelle, gjerne i samarbeid med en stylist.

Han har samarbeidet med Röyksopp i åtte år og trekker selv frem dette som «noe av det mest spennende i karrieren» så langt.

— Jeg digger at ting kan være litt unorsk, en del av de gode artistene som er bevisst på image her til lands at ser ofte langt utover landets grenser. Det er mye bra der ute som en kan hente inspirasjon fra, og det trenger ikke å være fra London eller Berlin. Det kan like gjerne være fra Cuba eller Namibia.